Semesteråpning med fokus på samfunnsengasjement

Illustrasjonsfoto: Semesteråpning ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole i Oslo


Studenter og ansatte ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole møttes til semesteråpning mandag 15.august. Oslos vararordfører Aud Kvalbein holdt en inspirerende og utfordrende hovedtale om “Kristent samfunnsansvar.” Det var musikkinnslag ved musikkstudent Heidi Synnøve Lien og høgskolelektor Astri Skarpengland, presentasjon av høgskolens ansatte og allsang akkompagnert av høgskolelærer Irene Strøm. Rektor Hans Aage Gravaas hilste studentene med refleksjoner i etterkant av terrorhandlingene i Oslo og på Utøya 22.juli. Institusjonen markerte også hendelsen med ett minutts stillhet.

Rektors hilsen gjengis i sin helhet her.

Rektors hilsen

Sommeren 2011 ble dramatisk. Ikke siden 2.verdenskrig har vi vært scene for begivenheter som til de grader har berørt et helt folk. Grusomhetene den 22.juli har satt dype spor hos oss. Ja, de har fanget verdensvid oppmerksomhet.

Samtidig opplever jeg stor stolthet over å tilhøre et folk som har maktet å vise menneskelig nærhet og å gi uttrykk for medfølelse. Regjering, Oslo by, offentlige instanser, kirke og mange andre har vært på banen! Det store folkehavet i Oslos gater, og markeringer i landet ellers, vitner om et folk som er i stand til å bry seg. Slikt gjør inntrykk!

Sorgprosessen er ikke avsluttet. Mange enkeltmennesker vil trenge lang tid før sorgen stilner. De vil trenge tid for å bearbeide det som har skjedd og for om mulig å legge dette bak seg.

Jeg vet ikke hvilken grad og på hvilken måte du er berørt av sommerens hendelser. Dette har vi naturligvis ikke full oversikt over. Det vil ikke overraske om noen av dere kan ha mistet noen av dine nærmeste eller noen som er i din bekjentskapskrets. Jeg vil gjerne du skal vite at vi som institusjon er her for deg og at du kan snakke med noen av oss i personalet om det er noe du har behov for å meddele eller å snakke om.

Om vi enda ikke har lagt dette bak oss, vet vi at samtid og nåtid raskt blir historie. Også denne gang utfordres vi til å ta lærdom av historien. Et historieløst folk er nemlig et uansvarlig folk! Den setningen vil jeg gjerne repetere: Et historieløst folk er et uansvarlig folk! Sir Winston Churchill skal visstnok engang ha sagt følgende: “Den som ikke vil lære av sitt lands historie, må regne med å få de dårligste sider av denne historien repetert!”

Hva kan vi ta lærdom av?

Det er neppe tid for raske og vidtfavnende konklusjoner. Begivenheten er fortsatt tett på oss. Saken har mange sider som vi trenger å berøre med en var hånd. Her er sterke følelser. Her er mange tanker. Her er mye overbevisning. Her er sinne, sorg, og grunnlag for mye viktig refleksjon og ettertanke.

I stor fare for å trå feil, våger jeg å dele noen av mine mange personlige refleksjoner. Jeg kunne sagt veldig mye, men vil begrense meg til noen få umiddelbare punkter som svever i min bevissthet:

1. Vi utfordres til å gjennomtenke våre holdninger til en multikulturell virkelighet.

La oss raskt slå fast at det multikulturelle samfunn ikke er et samfunn vi muligens vil få, men noe som vi alt har. Da tenker jeg ikke på den virtuelle virkelighet, på den teknologibaserte virkelighet som globaliseringen har skapt, og på den kjensgjerning at vi, også fysisk, til stadighet beveger oss over kultur- og landegrenser. Mulitikulturaliteten kommer til uttrykk over hele landet og ikke minst i denne delen av landet, i Oslo og Akershus.

I følge statistisk sentralbyrå er det omlag 600 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv eller er født i Norge med innvandrerforeldre. Disse gruppene utgjør 12,2 prosent av befolkningen. I Oslo har tallet for lengst overskredet 25 %.

Vi skal legge merke til at nesten halvparten av disse har bakgrunn fra Europa. Av innvandrere er det flest fra Polen, Sverige og Tyskland, og 34 prosent av innvandrerne har norsk statsborgerskap. Vi skal også legge merke til at av folketallet på drøyt 4,8 mill pr 1. januar 2010, var 449 900, eller 9,3 prosent, medlemmer i tros og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Av disse igjen er over halvparten medlem av kristne trossamfunn og denne prosenten er økende. Av 600 000 innvandrere er bare 90 000 nordmenn tilknyttet et muslimsk trossamfunn. Det er altså ikke sant det som en gjerne får inntrykk av, at innvandrere pr. definisjon er muslimer. Det er heller ikke sant at vi står overfor et valg mellom en kristen kultur eller en muslimsk kultur. Mens det er 90 000 muslimer er det 81 800 medlemmer av Human Etisk Forbund. Bildet trenger m.a.o betydelig nyansering. Multikulturaliteten er en mer kompleks utfordring enn de stereotype framstillinger gir uttrykk for.

Dette er ikke plassen for å diskutere hvordan norsk innvandrings- og integreringspolitikk i sin helhet skal se ut. Her er det rom for både nyanser og meningsforskjeller. Men å skulle se for seg et Norge for nordmenn er, slik jeg ser det, verken mulig eller ønskelig.

Vår kristne tro er, slik jeg ser det, uforenlig med et monokulturelt prosjekt. I den apostoliske trosbekjennelse uttrykker vi med stor frimodighet: “Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.” Gud har skapt alle. Alle har samme verdi. Dette kommer også til uttrykk i Jesu frelserhandling som alle kan få del i om de tar imot ham i tro: “For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den eneste for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv (Joh 3,16).” Ikke nok med det: Multikulturaliteten kommer også til uttrykk når de siste tider omtales i Bibelens siste bok: “Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet (Joh åpb 7,9-10)”

I lys av bl.a. dette utfordres vi til å gjennomtenke våre holdninger til det multikulturelle samfunn. Vi som er skapt av samme Gud bør trenes i å leve i fred og fordragelighet mens vi lever her. Guds rike er også en multikulturell størrelse.

2. Vi utfordres til å understreke alle menneskers verdi

Det kristne menneskesyn er, som alt nevnt, forankret i troen på Gud som vår skaper. Han som har skapt oss i sitt bilde har skapt oss som det ypperste av sin skapning. Verken kjønnsforskjeller, alder, intelligens, prestasjonsevne, tro, god eller dårlig vandel endrer på den verdivurdering Han har gitt oss. Menneskelivet er hellig og ukrenkelig. Ingen mennesker bør på grunnlag av diversitet i skaperverket utestenges eller utslettes fra et hvilket som helst samfunn. Alle har rett på beskyttelse og omsorg fra unnfangelse til død. Alle bør har rett til å gi uttrykk for sine meninger, og ha frihet til å tro. Trosfrihet og ytringsfrihet er å ta mennesket på alvor. Vårt ansvar for hva vi tror på og ytrer oss om er også et uttrykk for og en konsekvens av menneskeverdet.

Menneskeverdet er nok enkelt å understreke i møte med de siste ukers terror og med terroristens begrunnelse for terror. Det bør imidlertid understrekes i alle sammenhenger og i alle forhold som har med menneskers eksistens og liv å gjøre. Menneskeverdet bør løftes fram i møte med all urett. Når urett mot mennesket begås, må vi snakke sant – for Guds skyld, men også for menneskers skyld. Løgnen må tas på alvor.

Parallelt med grusomhetene i Norge pågår de verst tenkelige grusomheter og lidelser på Afrikas horn. Klarer vi å ta alle inntrykk innover oss? Bør vi ikke skjerme oss fra det der ute og tenke på lidelsene i vårt eget land? Nei, vi kan ikke det. Vi utfordres til å se at alle mennesker har en verdi, som ikke er betinget, men betingelsesløs.

3. Vi utfordres til å tilegne oss et realistisk syn på mennesket

Vi har sagt at menneskets verdi er – rett forstått – betingelsesløs. Dette betyr ikke at alt det mennesker gjør er verdifullt. Bibelen og historien forteller oss om menneskets iboende synd og ondskap. Mennesket som er plasert på jorden for å være Guds håndtlangere, medarbeidere, forvaltere og budbærere kan begå de største grusomheter. En behøver ikke å henvise til Hitler, Stalin, Idi Amin og Osama Bin Laden for å få dekning for et slikt syn. Menneskets ondskap er tilstede i mindre eller større skala over alt, også i Guds menighet.

“Er du ikke sjokkert," var det en som spurte meg etter en tragisk hendelse i en norsk menighet hvor en betrodd medarbeider hadde begått en stor ugjerning. “Nei,” svarte jeg, “Jeg er ikke lenger sjokkert over noe som helst fordi jeg vet at mennesker er i stand til å utrette hva som helst. Sjokkert har jeg sluttet med å bli, men skuffet har jeg aldri sluttet med å bli.”

Dette betyr ikke at jeg har mistet troen på mennesket. Nei, langt i fra! Men det betyr at jeg har erfart at menneskelivet er en kamp mellom det gode og det onde i oss og utenfor oss. Slik er det også for det kristne menneske, som lever sitt liv under Guds nåde og tilgivelse. Det kristne menneske er, som det er blitt sagt på latin, simul iustus et peccator, samtidig rettferdig og synder. Vi er, som alle andre, preget av syndefallets realiteter, men samtidig delaktige i Guds nåde.

Dette realistiske menneskesyn gir oss hjelp både i møte med dem som har naiv tiltro til menneskets ubegrensede muligheter, og i møte med dem som ikke tror at mennesket kan utrette noe som helst.

Det står ikke i vår makt å fjerne ondskapen i samfunnet, men vi kan bidra til å fremme det gode og begrense det onde. Dette skal vi være med på ved aktiv innsats på ulike arenaer.

Det er godt å høre det som er blitt sagt de siste uker. Ondskap lar seg ikke bekjempe med mer ondskap eller med hevn. Budskapet bør først og fremst være sannhet, godhet og nestekjærlighet. Det kristne budskap har også et budskap om tilgivelse som skal forkynnes, men som må forkynnes rett.


4. Vi utfordres til å tenke gjennom menneskelivets forgjengelighet og de store livsspørsmål


Det kjennes meningsløst å høre om mennesker som blir revet bort i ung alder. Men saken er den at ingen av oss har noen garanti for å leve lenge. Min mor som snart er 86 år gammel stod for noen år siden ved en gravkant. Et barnebarn var omkommet i en tragisk trafikkulykke. “Dette kjennes feil,” sa min mor i forbindelse med denne begravelsen “Det riktigste ville vært at jeg hadde gått først.” Saken er den at dette ikke er et valg vi får. Min far som hadde dårlig helse det meste av sitt voksne liv ble mot alle odds 83 år gammel mens min svoger som aldri hadde vært syk døde 34 år gammel. Livet er sart, uforutsigbart og forgjengelig.

Det gir ingen mening å skulle gå og gruble over hvor lenge en vil leve. For svaret på det spørsmålet får vi ikke. Men vi kan sørge for å plassere oss i en situasjon hvor vi lever et meningsfullt liv. Et slikt liv lever vi i troen på Gud, vår skaper og frelser, og i en tjeneste for Gud og våre medmennesker!

Vi lever også et meningsfullt liv om vi er forberedt på døden. Skjønt forberedt vil vi aldri bli. Døden vil alltid være vår siste fiende. Men det går an å leve et liv i tillit og fortrøstning til Ham som har gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.

“I din hånd er mine tider,” sier salmisten (Salme 31, 16). “Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø,” sier Jesus (Joh 11,26). Begge deler er sant. Om vi må finne oss i å leve i stormen, går det an å hvile i Guds allmektige hånd. Han går sammen med oss i stormen. Han har lovet å tørke vekk enhver tåre fra våre øyne. Han har lovet at han engang vil gjøre alle ting nye. Derfor utfordres vi, kanskje først og fremst, til å søke Gud!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas