Vårt møte med en multikulturell virkelighet

Av Rektor Hans Aage Gravaas, Fjellhaug Internasjonale Høgskole

Sommerens terrorangrep rystet et helt folk. Begivenheten har satt dype spor i folkesjelen og inviterer fortsatt til både grundig refleksjon og aktiv handling. På tvers av politiske, livssynsmessige og kulturelle skillelinjer og bredden av
sosiale kategorier oppfordres vi til å være bidragsytere til en nasjonal selvransakelse.

Illustrasjonsfoto: En representant for et multikulturelt samfunn.

Vi oppfordres blant annet til å tenke gjennom våre holdninger til en multikulturell virkelighet. La oss raskt slå fast at dette ikke er en virkelighet vi muligens vil få, men noe vi alt har. Da tenker jeg ikke bare på den virtuelle, teknologibaserte og globale virkelighet som de fleste av oss er en del av, eller den kjensgjerning at vi, også fysisk, til stadighet beveger oss over kultur- og landegrenser. Mulitikulturaliteten kommer først og fremst til uttrykk som konkrete møtepunkter mellom mennesker av ulik opprinnelse i de fleste lokalmiljø i landet vårt, aller mest i befolkningstette Oslo og Akershus.

I følge Statistisk sentralbyrå er det omlag 600 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv eller er født i Norge med innvandrerforeldre. Disse gruppene utgjør 12,2 % av befolkningen. I Oslo har tallet for lengst overskredet 25 %. Vi skal legge merke til at nesten halvparten av disse har bakgrunn fra Europa. Av innvandrere er det flest fra Polen, Sverige og Tyskland, og 34 % av innvandrerne er norske statsborgere.

Vi skal også legge merke til at av det totale folketallet på drøyt 4,8 millioner pr 1. januar 2010, var 449 900, eller 9,3 %, medlemmer i tros og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Av disse igjen er over halvparten medlem av kristne trossamfunn, og denne prosenten er faktisk økende. Av 600 000 innvandrere er bare 90 000 nordmenn tilknyttet et muslimsk trossamfunn. Det er altså ikke sant det som en gjerne får inntrykk av, at innvandrere per definisjon er muslimer. Det er heller ikke sant at vi står overfor et valg mellom en kristen og en muslimsk kultur. Mens det er 90 000 muslimer er 81 800 medlemmer av Human Etisk Forbund. Bildet trenger med andre ord betydelig nyansering. Kompleksiteten i multikulturaliteten og livssynsmangfoldet er større enn det de stereotype fremstillinger presenterer.

Illustrasjonsfoto: Har vi fått med oss at svært mange innvandrere er kristne?

Det er mange syn på hvordan norsk innvandrings- og integreringspolitikk skal se ut. Dette er i seg selv uproblematisk. Det bør være rom for både nyanser og meningsforskjeller. Det er ingen grunn til å si at vi har lyktes med alt, eller at vi sitter med fasiten på hvordan ting skal gjøres. Men å skulle se for seg et Norge for nordmenn er, slik jeg ser det, verken mulig eller ønskelig. Jeg tilhører selv et lavkirkelig bedehusmiljø. Dette miljøet bør i likhet med andre miljø være med i den nasjonale selvransakelse. Jeg må ærlig innrømme at jeg gremmes over “grumset” som av og til kommer til uttrykk hos “mine egne.” At også mennesker som gjennom årtier har vært engasjert i verdensomspennende misjons- og bistandsarbeid, i likhet med andre, kan kjenne på frykt for det ukjente, er ikke vanskelig å forstå. Men at noen gir etter for denne frykten og støtter opp om sosiale interessegrupper og politiske grupperinger som direkte eller indirekte gir næring til rasistiske holdninger, teorier og handlinger, er for meg totalt ubegripelig. Dette harmonerer dårlig med en kristen virkelighetsforståelse, et kristent menneskesyn og kristne verdier.

Illustrasjonsfoto: Hvorfor gir vi etter for frykten?

Den kristne tro er i seg selv uforenlig med et monokulturelt prosjekt. I vår trosbekjennelse bekjenner vi troen på “Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.” Han har skapt alle og tilskriver alle mennesker samme verdi. Dette bekreftes også i Jesu frelsesverk, som tilregnes alle som tror på Kristus og slett ikke på etnisk grunnlag. Multikulturaliteten kommer også til uttrykk når de siste tider omtales i Bibelens siste bok. En stor skare som ingen kan telle, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål, vil en gang stå foran Gud og Lammet. Kanskje vi bør trene oss på denne virkelighet jo før jo heller?

Vi utfordres altså til å gjennomtenke våre holdninger til det multikulturelle samfunn og til mennesker som er annerledes enn oss. Å hevde at innvandrere som samlet gruppe utraderer vår norske identitet og er en trussel mot vår kristne kulturbakgrunn er skivebom. Fotballstjernen John Carew (halvt gambisk) fra Lørenskog gav 200 000 kroner fra egen lomme for å holde Oslo domkirke åpen i sommer. Friidrettsutøveren Ezinne Okparaebo med nigeriansk opprinnelse, oppvokst på Ammerud i Groruddalen, er medlem av Kristen Idrettskontakt (KRIK). Hvem visste forøvrig at den største kirken i London er nigeriansk og at en av de største menighetene i Oslo er kinesisk? Til sammenlikning, hvor ofte går nordmenn flest til kirke?

Illustrasjonsfoto: Ezinne Okparaebo, norsk kvinne fra Groruddalen.

Det er åpenbart tid for å oppdatere vår kunnskap, revurdere våre holdninger, justere vårt språk, åpne våre hjerter og å strekke ut våre hender. Multikulturaliteten utfordrer oss også til å gjennomtenke hvem vi selv er. Kristen-Norge må på banen med sine bidrag! Vi trenger en frimodigere og tydeligere bekjennelseskirke, som har større ambisjoner enn å fremstå som en ytterst servil, føyelig og selvutslettende seremonimester for en sosialdemokratisk kulturkristen velferdsstat. Vi trenger også en langt mer aktiv lekmannsbevegelse som våger å bryte ut av isolasjonen, og som søker å gjenvinne sin historiske posisjon som dynamisk og livsnær folkebevegelse med sterke bidrag i forkynnelse, diakoni og samfunnsbygging.

Denne artikkelen blir publisert i ulike utgaver i avisene "Dagen" (13.09.2011) og "Vårt Land" (14.09.2011).

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!