Nye prester og nye liturgier?



Jeg har visst alltid hatt en sosialantropolog i magen. Jeg graver og spør; jeg observerer og analyserer både mennesker, situasjoner og ting rundt meg. Noen vil kalle meg en plagsom person. Og det er sikkert sant! Samtidig som jeg kan la meg begeistre av kulturelle ytringsformer, kan jeg være svært kulturkritisk! Jeg stiller spørsmål ved det meste. Det kan være plagsomt å ha det sånn.

Jeg har tenkt litt på begrepene presteskap og liturgier. I mine ungdomsår og i min yrkeshverdag har jeg vært tett knyttet opp til lekmannsbevegelsen, eller bedehuset om du vil. I dette miljøet har en tradisjonelt vært prestekritisk. Dette har vært både teologisk og kulturelt betinget. Vi har aldri likt pompøse og eneveldige prester, som opptrer som om det alminnelige prestedømme var ensbetydende med det prestelige pavedømme. I stedet for å dyrke presten, har vi ønsket å løfte fram de nådegaver som Gud har utstyrt sin menighet med. Vi har også mislikt stive liturgier, som stenger for det spontane eller det noen vil kalle det livsnære.

Nå har jeg lyst til å være litt selvkritisk. Jeg har lyst til å ta på meg antropologbrillene et lite øyeblikk. Når jeg besøker enkelte av dagens bedehusforsamlinger, lurer jeg på om vi preste- og liturgikritiske i realiteten har gitt rom for nye presteskap og nye liturgier. Har tomrommet etterlatt seg et vakuum, som er blitt fylt av noe annet?

La oss starte med forkynnelsen. Prekestolen som i gamle norske kirker hang høyt på veggen, markerte to motsetningsfulle budskap. På den ene siden ble forkynnelsen (og forkynnerens!) opphøyethet demonstrert; dette på godt og ondt. På den andre siden opplevde en forkynnelsen som høy hevet over menneskers liv og hverdag. Etter hvert som tiden er gått, er prekestolen kommet nærmere bakken og forhåpentligvis også nærmere mennesker. I bedehusbevegelsen har prekestolen hatt stor plass. Der kirken har satt alteret i sentrum, der har bedehuset tradisjonelt– og i god luthersk tradisjon – gitt størst plass for prekestolen. 

Men hva skjer i dagens bedehus? Mange steder tar en helt vekk prekestolen eller flytter den fram og tilbake som om dens tilstedeværelse var gjenstand for debatt. En dag jeg skulle preke på et møte var prekestolen fjernet og erstattet med to småbord og to barkrakker! En skal ikke overfortolke betydningen av dette, men jeg lurer på om bedehusets prekestol nå er i ferd med å bli erstattet av notestativet, mixepulten, mikrofonene, lyskasterne, strømkablene og trommesettet! Alt dette finner du i stadig flere bedehus. Dette preger hele bedehusets frontparti! Men gis det plass for prekestolen? Det er slett ikke sikkert! Noen steder kan en få inntrykk av at en er livredd for sammenhengende bibelutleggelse enten det forekommer i proklamatorisk eller apologetisk form. Dialogen er in! Monologen er out! Herolden er erstattet av småprat og småjabbing mellom to eller flere mennesker.

 Møtelederne framstår nå som talkshow-verter. "TV2-formatet" har inntatt bedehuset. To møteledere (eller er det “programledere”?) står og jabber med hverandre, vitser og fjaser. De bruker laaaaaaaaang tid på å prate med hverandre. De "opptrer". Forsamlingen er deres publikum! Alt ser løst og ledig ut, men du får en anelse av at ethvert skuldertrekk og enhver ansiktsbevegelse er innøvd til minste detalj. Er dette mindre formelt enn den gamle høymesseliturgien? Tja, jeg vet sannelig ikke. Det har i hvert fall sin form. Alt er hipt og kult. Taleren bes for, introduseres gjerne i lange baner, men får på forhånd streng beskjed om at han ikke må preke for lenge. Møteledelse er in og forkynnelse er out.

Men tro ikke at møtelederne er det nye presteskap. De nye bedehusprestene er forsangere. Mens hele scenen er ryddet for prekestol, alter, krusifikser og malerier, er det god plass for lerretet, powerpointpresentasjonen, sangmikrofonene og de “deilige” forsangerne. Mens de nærmest svelger mikrofonene synger de sine lovsanger, eller er det “love songs?” Forskjellen på lovsanger og “lovesongs” er liten. Putter man inn Jesu-navnet der man fra før av har et jentenavn, opplever man egentlig det samme. Det hele er sukkersøtt, klissete, tynt og hyperemosjonelt. Det snakkes også mye mellom sangene. En møteleder står ikke alltid fritt til å velge fellessanger selv ut fra det som passer i forhold til program og tale. Nei, dette er lovsangspresteskapets oppgave må vite.

Er jeg så kritisk som jeg her gir uttrykk for? Nei! Overhode ikke! Jeg overdriver veldig - for å få fram et poeng! Jeg tenker: Hvorfor hører kulturkritikken bare hjemme på misjonsmarken? Bør vi ikke ha et selvkritisk blikk på det vi driver på med her hjemme også? Det er like stort behov for kritisk kontekstualisering i Norge som f.eks. i Etiopia. Og burde ikke vi som kritiserer statskirkemenigheter, frikirkemenigheter og andre trossamfunn også kaste et kritisk blikk på det vi selv driver med også? Vi må gjerne kritisere presten, men hvilke alternative prester tar hans plass? Har vi ikke plass for prekestolen, hva tar da plassen? Lerretet eller mikrofonstativene? Har vi ikke tid og rom for prekenen, hva har vi tid og rom for da? Har den postmoderne underholdningskultur overtatt hovedplassen oss? Neil Postmans uttrykk lyder ransakende i bakhodet: “Vi morer oss til døde”!

Bedehuset ble engang kalt “bedehus”. Er det bønnens hus i dag? De kristne ble gjerne kalt “lesere”. Er vi lesere av Guds ord i dag? Bedehuset var også et stillhetens hus, et sted for bønn, forkynnelse, refleksjon, ettertanke og stillhet. Har vi plass for stillhet i dag? Er det rom for stillhet mellom lysarkene, sangene, vitsene, de stadig kortere prekenene og de stramme og heseblesende kjøreplanene hvor alt er definert ned til minste minutt?

Nei da, jeg er ikke sur og grinete! Jeg synes bare det er helt ok om vi er kulturkritiske! For bare da kan vi gi plass for nødvendig kulturell og åndelig fornyelse av vår virksomhet. Bare da kan vi besinne oss på hva som er det kristelige sentrum av vår virksomhet.  “Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss”…Kulturen må berøres, men det er Ordet som skal berørere den. Slik tenker en misjonær og teolog, som har en antropolog i magen…

Kommentarer

  1. "Mitt hus skal være et bønnens hus." Hva slags hule det eventuelt har blitt er imidlertid ikke lett å si...

    Veldig gode satt-på-spissen-poenger. Takk.

    SvarSlett
  2. Meget treffende kommentar!
    Jeg kjenner meg godt igjen og deler dine kristiske betraktninger. Forskjellen på meg og deg, er at du får sagt det.

    SvarSlett
  3. 1) hvordan prekestolen ser ut er vel relativt likegyldig med tanke på forkynnelsen? Hvilken prekestol brukte Jesus f.eks?
    2) min erfaring er at dess eldre møtelederen er dess mer tid bruker han/hun på unødvendigheter
    3) Jeg skjønner det er lenge siden du har vært på møte der det synges nyere norsk lovsang.

    SvarSlett
  4. 4) Hvorfor tror du en møteleder har bedre forutseninger til å velge sanger utifra tema og tale enn enn lovsangsleder som har sang/musikk som sin tjeneste?

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette er gode spørsmål, som jeg mer enn gjerne skulle kommentert. Men jeg har som prinsipp å ikke kommentere anonyme spørsmål på bloggen min. Folk må våge å stå fram med fullt navn.

      Slett
  5. Kritikken er på mange måtar treffande. Med den inngansporten du velger saknar eg også kritiske refleksjonar kring tradisjonens rolle i eit tradisjonelt bedehusmøte. Denne er så vidt eg kan sjå vell så "liturgisk" som smalltalk-leiinga ein kan finne somme stader i dag. Tenk sang - opning - sang - tale - sang... (spedd på med bøn, vitnesbyrd, fleire songar, misjonsinfo m.m.). Også "det gamle"presteskapet er det verdt å kritisere. For kven er eigentleg leiarane i forsamlingane og på bedehusa?
    Eg har som regel opplevd dette som uutalt, noko som opnar for at nokre tek seg eit ansvar dei ikkje burde hatt (slik du kritiserer sangarane for å gjere).

    Refleksjonen om bedehuset som eit bønas hus er treffande, men du treff også her meir enn berre dei som har ein nyare stil.

    Alle desse tinga gjer at eg ikkje oppfattar det du skriv som sjølvkritikk, men meir, ein som er tilfreds med den gamle måten å gjere tinga på sin kritikk av element i ein nyare måte å gjere ting på. Kanskje synast du dette er for skarpt og ufortent, det får heller gå.

    SvarSlett
  6. Du har helt rett! Den gamle bedehuskulturen hadde utvilsomt også sine liturgier og sine presteskap! Det er ingen grunn til å hevde at disse var mer fullkomne enn de liturgier som utvikles i dag. Både forkynnelse, ledelse, sang, form og innhold bør alltid være gjenstand for kritisk vurdering - den gang som nå.

    Så mine overdrevne sleivspark er ikke et forsøk på å ramme de unge for så å verne om den eldre generasjon. Jeg er minst like mye de unges mann som de gamles!Men enhver generasjon har sine utfordringer. Denne gangen beskrev jeg dagens virkelighet med en svært bred og upresis pensel. Ingen virkelighet er så svart-hvitt som jeg karakteriserte den, men kanskje den gjennom litt provokasjon (?) bidro til at en fikk noe reflektere over?

    Om dette er en god kommunikasjonsform, kan diskuteres. Selv tenker jeg klarest når jeg blir provosert!

    Nei da, "alt var ikke bedre før". Men at vi i vår tid er like mye barn av vår tid som det våre foreldre og besteforeldregenerasjoner var det, er helt sikkert. Underholdningskulturen er i ferd med å innta bedehuset.

    Spørsmålet er om hvordan vi både kan presentere Kristus "i kulturen" og samtid være en "kritisk røst i tiden." Oppfordringen om å ta enhver tanke i lydigheten mot Kristus, gjelder til alle tider. Folk som flyter medstrøms uten å tenke har litt å jobbe med - enten en er gammel, middelaldrende eller ung!

    SvarSlett
  7. Eg vart nok eigentleg ikkje så veldig provosert av det du skreiv her sjølv. Eg deler absolutt det du har på hjarta!
    Kanskje er min første reaksjon berre prega av å ha gått litt for lenge i NLM-miljø og sakna kritisk refleksjon kring måten ting har vorte gjort på. (Altså kritisk på eit meir fundamentalt plan enn at noko er kjedeleg.)
    Provoserande argumentasjon er ei krevande argumentasjonsform, ikkje minst for den som les. Eg er nok på mange måtar ein nyanse-hysterikar:) Det er vell ei tid for alt.

    SvarSlett
  8. Så deilig det er å lese når noe våger å vurdere selvstendig, og stille kritiske spørsmål!

    SvarSlett
  9. Å stille kritiske spørsmål er livsviktig i mange sammenhenger, Endre. Det er trøttende med folk som hele tiden svømmer i stim eller jakter i flokk. "Kulhetens tyranni" er i ferd med å innta ulike fløyer av kirkelandskapet; gamle så vel som unge. En er så opptatt av å være kul, hipp, trendy og omsluttet at en stoler mer på tilrop fra heiagjenger enn på egen dømmekraft.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas