«Var alt bedre før?»



Jeg skrev i går et blogginnlegg ( «Nye prester og nye liturgier?»
Det store antall treff på bloggen samt tilbakemeldinger på e-post, SMS, sosiale medier og muntlige kommentarer tyder på at mange har lest innlegget og at det har skapt engasjement. Det synes jeg er flott. Har noen fått noe å tenke på er målsetningen egentlig oppnådd. 

Tilbakemeldingene er forskjellige. Mens de fleste er begeistret, er andre lunkne. Noen svært få sier rett ut at de er blitt provosert. Alt dette lever jeg veldig godt med. La det være sagt at jeg verken skriver for å glede eller å tråkke på noen. Jeg vil heller ikke noen noe ondt, og er forøvrig ikke av den typen som lever av heiarop fra heiagjenger på synlige eller usynlige gallerier. Jeg er ingen kristen-narsissist som følger med strømmen og som til stadighet pleier sine forsyningslinjer. Jeg sier det jeg har behov for å si. Så lar jeg andre få lov til å mene det de vil!

Stikker en nesa fram, vil en raskt bli plassert i bås. Jeg vil sikkert betraktes som en av dem som hevder at «alt var bedre før» og som hører hjemme i navngitte bygder eller strøk av landet hvor NN og XX bor (de som alt er stemplet som «spedalske» eller «helt håpløse»). Vel, en må gjerne mene at jeg lever med ryggen mot framtiden, men da kjenner de meg ikke. De har ikke lest eller hørt grundig etter hva jeg har sagt og skrevet i andre sammenhenger. De kjenner heller ikke min personlige eller faglige bakgrunn. For meg er ingen av de mange menneskelige kulturer jeg har møtt i min levetid hellige. Ingen generasjon, folkegruppe, menighet, misjonsorganisasjon eller samfunnssegmenter bør unndra seg kritikk. Det bør heller ikke de som lar seg provosere av saker og ting, og som har forskanset seg i skyttergravene.  Det bør heller ikke du og jeg.

Nei da. Jeg mener slett ikke at «alt var bedre før». Jeg mener heller ikke at «alt er bedre nå». Hvis vi tror det alt stadig blir bedre, vil vi i så fall indirekte hevde at vi er x% klokere enn våre foreldre og besteforeldre. Det ville være ufattelig arrogant! Noe kan utvikle seg til det bedre, mens andre ting kan utvikle seg til det verre. Mine erfaringer fra en etiopisk kultur hvor seniority ble vektlagt, har lært meg å lytte med respekt til dem som er eldre enn meg. Slik er det ikke hos oss. Vi dyrker det unge og umodne framfor det modne og erfarne. Men vi har også mye flott i vårt land. Mitt arbeid med ungdom i mange år har også lært meg å lytte til ungdom. Det er også viktig for meg.

La oss gå tilbake til bedehuskulturen som var utgangspunktet for gårsdagens innlegg. Det beste i den gamle bedehuskulturen var godt. Det beste i dagens bedehuskultur er også godt. Men betyr dette at vi ikke kan snakke om det problematiske? Det verste i den gamle bedehuskulturen var trangt og klamt! Noen opplevde at det var høye murer og vinduer hvor en verken kunne se ut eller inn gjennom. Men det handlet ikke bare om struktur og innhold, men også mye om de mange enkeltmennesker en møtte på ens vei. Jeg for min del møtte mye omsorg, kjærlighet, klokskap og forståelse. Mens noen av mine gode kristne venner (i andre bygder) sitter igjen med mange sår og skrammer på kroppen p.g.a. enkeltlederes ukloke atferd, opplevde jeg teologisk substans, åndelig glede og personlig livsutfoldelse. Både min og mine venners historie er gyldige.

Det verste i dagens bedehuskultur er nok verken bedre eller verre. Mange har gode opplevelser, mens andre opplever noe annet. La oss også lytte til de kritiske røstene. Jeg kjenner for eksempel kristne ungdommer som kanskje har litt «barskere» bakgrunn enn de fleste og som har flere skrammer på kroppen enn andre. Disse ungdommene betyr mye for meg. Jeg vil gjerne lytte til «outsiderne», dem som faller utenfor eller som ikke finner seg til rette. Når disse og andre kategorier ungdommer forteller meg at de opplever at «prektighetsnivået» på bedehuset er for høyt, at det er for liten plass for både refleksjon, ettertanke, sårbarhet og stillhet, at den internkulturelle kodex og selvjustis er for stram, at prekenene er for tynne, eller at sanger og kulturelle ytringsformer blir for monotone eller lite varierte, da lytter jeg til det. Det er ikke sikkert de har rett, men det kan være at de har det. Kanskje jeg av og til opplever litt av det samme selv også, uten at dette definerer meg som en «outsider». Noen yngre og middelaldrende kjenner seg også igjen i det katolikken Arnfinn Haram omtaler som gladkristendom. Mennesker som sitter med slike opplevelser, leter raskt etter andre  sammenhenger for å overleve som kristne. Folk reagerer forskjellig. Helt klart. Det ene behøver ikke å være mer rett enn det andre. Men det må være lov å komme med kritiske innvendinger uten at folk blir alt for såre på tærne. En kan diskutere fakta og være enig eller uenig om hva som er rett og galt, men våre personlige opplevelser kan ingen ta fra oss. Det vi selv opplever i konkrete sammenhenger, det opplever vi. Det er en ingen fiksjon, det er vår erfaring. Punktum.

Noen avfeier kritikk med å si at kritikere mangler substans eller kjennskap til det de snakker om. Det er selvsagt mulig. Det kan skje. En skal helst vite hva en snakker om. Det gjør vi slett ikke alltid. Men kjennskap kan være så mangt. Det går på perspektiv og styrke. Det går f.eks. an å betrakte ett og samme fenomen, enten fra et fugleperspektiv eller et mikroskop-perspektiv. Noen har evne til å lage seg et godt overblikk fra kort eller lang avstand, mens andre er så tett på at de mister helhetsbildet og oversikten for bare detaljer. De blir for nærsynte og er så oppslukt av det de selv driver på med. Kritikk kan også komme fra grupper som er plassert på forskjellige steder. Vi tror vel at alle, enten det er personen på galleriet, han på prekestolen, hun på første eller bakerste benk, eller han som kommer «direkte inn fra gata», kan ha nyttige perspektiver vi bør lytte til? Kan ikke f.eks. en innvandrer som kommer til Norge for første gang, eller som har vært her en kortere eller lengre tid, si oss noe viktig om Norge og nordmenn som vi selv ikke har sett? Kan ikke på samme måte en som er sjelden eller aldri på bedehuset  fortelle dem på «innsiden» noe som de kan ha godt av å vite? 

Både «utenfraperspektivet» og «innefraperspektivet« gir oss nyttig innsikt. Blir lederskapet i dagens bedehus-Norge så «selvtilfreds» at det ikke er i stand til, eller engang villig til, å lytte til hvordan både mennesker på kort eller lang avstand opplever disse fellesskapene, har de sviktet sitt kall. Da bygges det flere murer enn broer. Om en skulle være uenig i den kritikk som en person kommer med på ett enkeltpunkt, er vi så dumme at vi avskriver samme person på alle andre punkter? Stigmatisering og båsplassering er noe som både du, jeg og mange andre har kjent på kroppen. Det er en effektiv, men stygg måte å marginalisere «brysomme personer» på. Vi blir kvitt dem som ikke er 100% enig med oss i alt!

Jeg skrev i går om prekestolens plassering, om former, ytre framtoning, ledelsesstil osv. Noen vil sikkert hevde at det er usaklig å snakke om slikt. Det er jeg ikke enig i. Selv om jeg mener at både forankring og forandring fryder, og at former i seg selv ikke er hellige, er det totale skille mellom innhold og form en farlig postmodernistisk tankegang. Det visuelle uttrykk en f.eks. blir møtt med når en kommer inn i en kirke eller et bedehus, er ikke uvesentlig. Det er ikke en nøytral side av livet. De som kommer inn i rommet erfarer et «budskap». Den som har studert et minimum av kommunikasjonsteori eller semiotikk («tegnlære») vet at verbale så vel som non-verbale symboler og tegn er bestandeler av et «språk»; dette språk formidler et intendert budskap som kan være forskjellig fra et oppfattet budskap. Det er derfor ikke nødvendigvis uvesentlig at sentrum for begivenhetene i et bedehus foregår på en opphøyet plattform, eller at kunst, prekestol, bilder, malerier eller andre visuelle bilder eventuelt blir ryddet vekk til fordel for noe annet. Det er heller ikke uvesentlig at noen personer dominerer for mye eller tar for stor plass på bekostning av andre. I hvertfall er det lov å spørre hva dette kan bety og hvordan noen opplever at det betyr. Noen av mine overdrevne «sleivspark» må forstås i lys av dette.

En av mine lærere i samfunnsvitenskapelig metode, Ted Ward, fortalte oss engang da vi var på en feltøvelse om hvorfor et konkret kjøpesenter i Chicago var konstruert som det var. Han kjente historien. Arkitekt og eiere hadde et budskap de ville formidle. Alt var gjennomtenkt til den minste detalj basert på hva en trodde enkeltpersoner (kunder) ville oppleve når de kom på besøk. Arkitekten og eierne hadde også bestemt seg for hva de ville at de besøkende burde oppleve når de kom på besøk. Burde ikke et moderne bedehus være minst like bevisst på sin virksomhet? Visuelle uttrykk som utsmykning, frontparti, prekestolens plassering, ulike aktøreres opptreden og budskap, aktørenes relasjon til hverandre og tilhørerne osv. er ikke uvesentlig, selv om de fleste av oss fortsatt vil hevde sterkt at det som serveres fra prekestolen er aller viktigst (!).

Men det er også noe annet å si. Like lite som en kan argumentere for et totalt skille mellom symbol/tegn og innhold, like lite kan en argumentere for et totalt samsvar mellom form og innhold. Formene kan være kulturelt betingede, og ulike former kan gi et budskap som avhenger av den kontekst de formidles i og av dem som «leser» budskapet. Det betyr at både presentasjonsformer, visuelle inntrykk og begreper kan endres over tid uten at det nødvendigvis går på bekostning av budskapet. Men dette er likevel ikke ensbetydende med en invitasjon til ukritisk likegyldighet. Tanker av typen «det som er bra for meg, behøver ikke å være bra for deg» holder ikke mål i Guds menighet. Det visjonære blikk, den læremessige substans, den lekne kreativitet og den kritiske sans hører sammen.

Min gode venn og tidligere lærer Paul Hiebert er et menneske jeg aldri glemmer. Han var et kristenmenneske med stor integritet som kombinerte et solid teologisk fundament med sterk faglig tyngde og ekstrem kulturell årvåkenhet. Jeg glemmer ikke hans svar da en av mine asiatiske medstudenter spurte (i fullt alvor!) om kulturkritikk var nødvendig i «det kristne Amerika». «Selvsagt er det det», sa Paul noe forskrekket. «Underholdningskulturen og selvopptattheten er i ferd med å kvele våre menigheter slik at Ordet ikke får lyde i sin skarphet. Uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra må vi alltid være kritiske til egen kultur». Critical Contextualization var for øvrig et av Hieberts kjerneuttrykk. Han advarte både mot både fullstendig avvisning og fullstendig aksept av den rådende kultur når budskapet skulle kontekstualiseres, men oppfordret til et kontinuerlig kritisk blikk på kulturen i lys av det bibelske budskap. Bibelen er ufeilbarlig, men vår tjeneste med den er ikke det.  «Den kristelige kultur»  som den kristne kirke omsluttes av, er like mye menneskeverk som det liv som leves i den verden som leves utenfor murene.

Kommentarer

  1. Gjermund Nordhus1. mai 2012 kl. 02:18

    Dette var interessant lesning. Veldig enig i det du skriver at "Det visjonære blikk, den læremessige substans, den lekne kreativitet og den kritiske sans hører sammen".

    SvarSlett
    Svar
    1. Unge Nordhus lar seg vekselsvis fascinere og irritere. Det er bra. Vokter en seg for grøftene på begge sider av veien, har en stor sjanse for å holde seg på veien. Det finnes riktignok dem som i alt for stor grad sliter ut gulstripa (som blir for balansert!), men verken du eller jeg er vel blant dem!

      Slett
  2. "Si ikke: Hva kommer det av at alt var bedre i gamle dager enn nå? Du spør ikke slik om du er vis." (Fork 7:10). Når selv Skriften sier at vi ikke kan hevde at alt var bedre før, må det være noe sant i det. Men det regner jeg egentlig med ut ifra tidligere samtaler at du visste allerede...

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt riktig observert! Leser du videre i samme bok, finner du enda mer visdom:

      Gled deg, du ungdom, mens du er ung,
      vær glad og fornøyd i livets vår!
      Gå på de veier som hjertet vil,
      følg det som lokker ditt øye!
      Men vit at for alt du gjør,
      vil Gud kreve deg til regnskap.

      Få bort det som piner ditt hjerte,
      og det som plager din kropp!
      For barndom og ungdom
      er som et pust.

      Slett
    2. Det er ikke uten grunn at Forkynneren sannsynligvis er favorittboka mi i Bibelen.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!