Dansk misjonsleder med utfordring til norsk misjon?


Dansk Luthersk Missions generalsekretær, Jens Ole Christensen, går mot strømmen. Mens ledere for norske lutherske misjonsorganisasjonsorganisasjoner forlater folkekirken (NLMs Ola Tulluan), har opprettet et trossamfunn (Indremisjonsforbundet), vurderer å opprette egne trossamfunn (NLM), eller videreutvikler og utvider “konkurrerende” parallellstrukturer (Normisjon), blir Christensen stående i kirken. Dette til tross for at han åpent erkjenner at dansk kristenliv nå befinner seg i en kirkelig krisetid og at han kan ha forståelse for dem som har fått nok av folkekirkens skrøpeligheter. Jens Ole Christensen trekker med andre ord en helt annen konklusjon enn tidligere gen.sekr. i NLM, Ola Tulluan, gjorde da han selv meldte seg ut av DNK i 2009. Mens Tulluan ikke hadde samvittighet til å forbli i kirken, har Christensen ikke samvittighet til å forlate den.

Jens Ole Christensen
I Kristeligt Dagblad 13.juli begrunner Christensen sitt syn:

Les Jens Ole Christensens artikkel: Derfor blir jeg i folkekirken.

Jeg finner argumentasjonen overbevisende og i pakt med den nordiske lekmannsbevegelses historiske idealer og organisasjonenes mål. Norske og danske misjonsorganisasjoner ble etablert for å ivareta et særoppdrag som evangeliserings- og misjonsbevegelser i kirken, men ikke under kirken. Deres mål var å bidra til evangelisering og misjon nasjonalt og internasjonalt, ikke å være et kirkesamfunn. I den amerikanske missiologen Ralph Winters velkjente terminologi betraktes misjonsorganisasjonene som kirkelige sodaliteter, tverrstrukturer eller interesseorganisasjoner, i motsetning til modaliteter, kirkesamfunn eller kirkestrukturer.

Les Winters artikkel: “The Two Structures of God’s Redemptive Mission”

Gjennom isolasjonslinjen kan en saktens unndra seg mange av kirkens og verdens bekymringer, men er dette en strategisk klok og teologisk forsvarlig linje? Jeg tror ikke det. Misjonsorganisasjonene må fortsatt  ha et skarpt fokus på det de strengt tatt skal stelle med og ikke noe annet. De bør både unndra seg kirkelig kontroll og samtidig utnytte kirkens kontaktflate og dens muligheter. En bør vokte seg for å opprette “perfekte”, klamme og “rett-troende” fellesskap som verken har vinduer som en kan se inn gjennom eller ut av. En bør også tenke på "dem som blir igjen".

Christensen ber de folkekirkekritiske om å se saken i et historisk perspektiv:

"Men det var også rystende alvorligt, at kirken under ortodoksien deltog i heksebrændinger, under rationalismen prædikede ”Gud, dyd og udødelighed” og i Bultmann-perioden for 50 år siden accepterede åbenlys modsigelse af evangeliet om Jesu og vores fysiske opstandelse. Jeg er dybt taknemmelig for, at der i disse og andre kritiske perioder var folk, der holdt ud i kirken, stædigt fastholdt modsigelsen og bad til Gud om kirkens fornyelse. De har ofte end ikke fået fodnoter i kirkehistoriebøger, men de gjorde os alle en stor tjeneste."

Dette harmonerer veldig med tidligere gen.sekr. i NLMs, Egil Grandhagens, synspunkter i hans profilforedrag ved generalforsamlingen i Stavanger i 1997. Om statskirkens kvaliteter kunne variere i lys av skiftende lokale forhold og sentrakirkelige signaler, snakket Grandhagen om betydningen av å betrakte det hele i et historisk perspektiv. Alt var ikke bare lyst før i tiden heller. Han savnet dessuten gode alternativer. "En pluralistisk folkekirke er så visst ikke noe kirkeideal. Problemene er bare at idealene heller ikke finnes blant alternativene. De lutherske frikirkene har også sine læremessige stridigheter. Dessuten blir det ofte lite til overs for misjon i en slik sammenheng".

Christensen kaster ut en aldri så liten brannfakkel som jeg har stor sans for. Den harmonerer forøvrig i stor grad med den artikkel jeg selv skrev i tidsskriftet Innsyn i forkant av NLMs generalforsamling i 2009:

Les Innsyn 2009/1: "Misjonsorganisasjon og/eller kirkesamfunn"?

Verken Christensen, Grandhagen eller jeg er derimot i mot å etablere fleksible forsamlinger eller andre egnede fellesskap i organisasjonsregi med kontekstuelle ytringsformer, hvor unge og gamle får utfolde seg, hvor Ordet lyder, hvor kristenlivet næres, og hvor lokal evangelisering og internasjonal misjon står sterkt i fokus.Organisasjonenes mål kan nås uten å ty til kirkerettslige virkemidler, og uten å bidra til kirkepolitisk turbulens og splittelse blant mennesker, som har misjon på Bibelens og bekjennelsens grunn som sitt hovedanliggende.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!