Bibelmannen fra Gidole - et godt minne fra 1990-årene



Jeg husker han godt enda. Tadesse Handja het han. Han var lekmann og eldste i en av menighetene i lavlandet i Gidole. 

Jeg fikk ofte besøk av Tadesse. Han stakk gjerne innom meg når han skulle til markedet i byen eller når han hadde annet ærend. Vi fant tonen og ble gode venner.

En dag banket Tadesse på døra. Han plasserte spydet sitt som han pleide ved bokhylla på kontoret. Grete serverte kaffe til oss, og Tadesse smattet godt da han smakte på de deilige vedovnsbakte kjeksene. Etter at jeg hadde hørt siste nytt om familien, kveget, menigheten og livet i landsbyen, skjønte jeg at Tadesse hadde noe spesielt på hjertet. Han var liksom så urolig der han satt på stolen.

“Hva er du grubler på i dag, Tadesse”, spør jeg forsiktig. Han drar raskt fram sin gamle bibel som bar preg av flittig bruk. Den hadde mange løse ark og bokmargen hang og slang. “Jeg kan ikke ha bibelen min sånn”, klagde han. “Jeg vet godt at du har en stor tape-rull i øverste skrivebordsskuff til høyre. Kan ikke du finne fram rullen og lime sammen bibelen for meg”, spurte han. Ja, det var mer enn et spørsmål. Det hørtes ut som en kommando.

Jeg tenkte meg om et lite øyeblikk. Jeg var glad i taperullen som jeg hadde kjøpt i Addis Abeba, 56 mil unna. På den tiden var det ikke lett å få tak i slike tape-ruller. "Du vil ikke heller ha en ny bibel av meg da,” prøvde jeg meg. Jeg hadde nemlig fått en bokkasse med nye bibler noen dager i forveien, og jeg tilbød Tadesse en flunkende ny bibel - helt gratis!  Tadesse bøyer seg framover fra stolryggen, stirrer meg rett inn i ansiktet med sine myndige øyne og spør: “Du Qes Hans, har du gode venner”? Ja, det måtte jeg innrømme at jeg hadde. Jeg hadde opptil flere. “Synes du det er kjekt å skilles fra venner”, fortsetter Tadesse. “Nei, det synes jeg vel ikke”, må jeg innrømme. “Nei, det synes ikke jeg heller”, sier Tadesse tørt og løfter opp sin gamle velbrukte bibel. “Qes Hans! Denne vennen fikk jeg da jeg ble kristen, og denne vennen har helt siden den gangen gitt meg mat både morgen og kveld. Og denne vennen er så god at jeg vil jeg ha han med meg i min grav. Kom hit med tape-rullen! Den nye bibelen kan du beholde for deg selv!”

Jeg skjønte at det ikke var vits i å diskutere. Den myndige lekmannen hadde talt. Jeg tok fram tape-rullen fra skrivebordsskuffen og limte bibelen sammen som best jeg kunne. Tadesse smilte tilfreds, sa takk for seg, og hastet videre.

Jeg fikk noe å tenke på.  Dette glemmer jeg aldri. Lekmannshøvdingen fra Gidole hadde kjent på velsignelsen i Paulus’ formaning: “La Kristi ord få rikelig rom hos dere”!

Jeg møtte Tadesse igjen mange ganger senere - og med bibelen i hånden. Om ryktene er sanne, vandrer han rundt i menighetene enda. Han forkynner Guds ord, deler ut nattverden, og gir sine råd.

Tadesse lærte meg at bibelsyn ikke bare handler om teori. Det har noe med bibelbruk å gjøre. Bibelen – Guds ord – bør være vår kjæreste venn.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!