Allehelgensdag

Preken i Hjelme kyrkje i Øygarden, Allehelgensdag 4.november 2012




13 Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
    14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. 16 Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
(Matt 5,13-16)

Allehelgensdagen utfordrer oss og taler til oss.  Det gjør den på minst tre måter:

For det første utfordres vi til å minnes dem som er gått bort, og å ta lærdom av deres minne. Dette er både viktig og riktig. Vi har alle en eller annen gang opplevd livets brutalitet; å skulle skilles fra mennesker som vi hadde kjær. Og det skulle da bare mangle om vi ikke hedret deres minne, og tok lærdom av deres liv og eksempel.

For det andre oppfordrer Allehelgensdagen oss til å se framover. Vi oppfordres til å rette blikket på Ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus Kristus. Vi oppfordres til å forholde oss til den kjensgjerning at vi ikke skal være her for alltid. Vi er bare underveis. Underveis på vei mot et annet sted.  For den som bekjenner troen på Jesus Kristus er døden slett ikke det siste, men bare det nest siste. Det finnes noe mer…

For det tredje, utfordres vi til å leve et liv her og nå. Gud ønsker at vi skal leve vårt liv her på jorden i tråd med Hans vilje og Hans plan.  Vi skal leve . Det handler ikke om å leve mest mulig og lengst mulig, og som noen vil si – så intenst og heftig som mulig - men å leve et liv med mening.  Det er snakk om både prioriteringer, kvalitet og verdier. Men det er også snakk om retning. Vi kommer ikke inn i evigheten ved hjelp av gode intensjoner, men det avhenger av hvorvidt vi har funnet rett vei og retning.

Teksten i dag, fra Matteus-evangeliet, fokuserer særlig på dette siste, uten at de andre momentene dermed utelates fra synsfeltet. 

Hvordan skal vi leve vårt liv som mennesker i dag? Hvordan skal vi leve vårt liv som kristne?

La oss være enige om at vi lever i et svært uoversiktlig samfunn. På livssynsfronten kjemper ulike religioner og ideologier om vår oppmerksomhet. Kristendommens særstilling og sentrale plass i samfunnet er svekket. Det er lenge siden det var selvsagt at kristendommen var det eneste trosalternativ å velge mellom i landet vårt. Kristendomsfaget er fjernet helt fra den offentlige skolen. Kristendommen har ikke større plass enn andre livssyn, eller rettere sagt: den har like liten plass. Det sekulære livssynet vinner fram under dekke av nøytralitet. Men er det slik? Er det noe som er helt nøytralt? Gudstroen presses ut av de offentlige fellesarenaer. Den oppleves som plagsom, men den er akseptabel så lenge den ikke står i strid med  Torbjørn Egners Kardemomme-lov: “Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil”.

Vi kan lett miste motet. Hva skal vi gjøre i møte med en slik virkelighet? Hva tenker Bibelen om dette? Her er det mye å si. Jesus advarer, som vi nettopp leste, disiplene mot å gjemme seg vekk!  De blir bedt om ikke å gjemme seg vekk. De advares mot å finne sin egen trygge hule, som verken en har vinduer som en kan se inn eller ut av. Han utfordrer dem til det motsatte! Gjør dere gjeldende! Bli synlige, kjære venner! Han minner dem om hvem de er og hvem de tilhører. De er lys og salt! Og akkurat det bør få følger. Bibelens tale om lys og salt er ransakende. 

Hva sier Jesus om lyset? Han sier at lyset ikke må skjules. Lysstrålene må få slippe til!  Selv om lysstrålene er skarpe og gjennomtrengende, er det likevel mulig å skjule dem. Men disiplene representerer en motvekt. De er verdens lys. De er Jesu etterfølgere. De skal synliggjøre og presentere Han som er oppfyllelsen av Jesaja-profetien: Det folk som vandrer i mørket skal se et stort lys! Jeg er verdens lys, sa Jesus 700 år senere. Han er verdens lys i absolutt forstand (Joh 8,12). Men disiplene er også lys. De er Hans ambassadører. Derfor må ikke lyset skjules under en skjeppe. Det må vises for omverdenen!

I 1 John brev oppfordres vi til å vandre i lyset og å bli i Han. “Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd” (1 Joh 1;6-7). Vi skal altså være lysets barn. Budskapet er ransakende, men også inspirerende. Vi får øye på tjenestens omfang og muligheter. Vi er satt til en utfordrende oppgave, men også en oppgave med mange muligheter.

Vi mennesker blir ofte fortvilet over ondskapen i verden. Det er så mye som kan bekymre. Men er det så rart? Denne verden er på mange måter mørkelagt. Den er ikke lys. Denne verdens barn er mørkets barn, og mørkets barn utfører mørkets gjerninger. Men dere derimot, dere er verdens lys, sier Jesus til disiplene. 

Hvem andre kan skinne i mørket? Jesus disipler, disiplene til Han som selv er lyset, bør jo reflektere Hans lys.  Jeg husker engang vi som smågutter gikk ute i mørket. Strømmen gikk i bydelen vi vandret gjennom, og vi så ingen ting. Alt var bare mørkt. Så var det en av guttene som dro opp en lommelykt fra sekken. Gjett hvem som ble midtpunktet blant oss? Alle kretset seg omkring ham. Han var lys i et oversiktlig mørke. Lyset ble vår redning!

Som kristne er vi slike lys. Vi er lys for verden. Når folk som vandrer i mørket går seg på lyktestolper og havner I allskens grøfter. Hvorfor drar vi ikke oftere opp lommelykta? Vi er ikke etterretningsagenter som skal fortelle folk om alt det gale de gjør. Ja, det er nok noen som er opptatt av slikt, men det er ikke poenget. Vi skal ikke dømme mennesker. Dommen hører Gud til. Men vi skal derimot bringe lys. Vi skal først og fremst være lys i mørket. Hvorfor skal vi skjemmes over å være kristne? Andre skjemmes ikke over å være det de er. Hvorfor skal vi skjemmes?

“En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules”, sier Jesus. På Jesu tid ble byer ofte bygd på høyder og i høydedrag. For det første kunne disse høydedragene gi en mild bris, som var svært så ettertraktet i et ellers varmt landskap. For det andre, var byer på fjell lettere å forsvare og å beskytte. Den som hadde herredømme over høydedragene hadde i grunnen vunnet i striden. Det er likevel ikke dette Jesus er mest opptatt av i denne sammenhengen. Han er opptatt av at byen er synlig for befolkningen. Som Jesus disipler skal vi være synlige! Vi skal vise vei til Gud for mennesker som lever i mørket. Mennesker som lever i en farlig verden. Vi skal gi håp og mot til dem som er i mørket.

For å understreke dette ytterligere, går Jesu fra bildet om byen til bildet om familien. Han sier: “Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset.”  Jesus snakker om oljelampen. Siden de fleste jødiske hus var bygget rundt det ene rom, var det slik at lampen ganske naturlig lyste for alle I huset. Jesus beskriver motsetningen til å la lampen lyse ved å si hva som skjer hvis man setter lyset under et kar. Hvem er det som tenner en lampe for så å skjule den? Noe så dumt! Hvorfor skjule den? Dette gjør en bare når en vil kvele lyse eller redusere lysets virkning.  Vi slår av lyset når vi går på jobb, skole, på butikken eller på byen, eller på besøk I nabolaget. Da trenger ingen lyset. For da er det ingen der! Men når noen er hjemme, trenger vi lys i mørket. Jesus ber oss altså ikke om å blende ned lyset eller å kvele det, men å la det lyse så alle får se. Mørket rommer alle farer. Lyset viser oss realitetene. Lyset viser oss mulighetene.

Saltet har også samme muligheten. Det må derfor ikke miste sin kraft. Jesus forteller oss hvilken viktig rolle vi som hans disipler i vår tid har. 

For å forstå betydningen av saltet må vi forstå hvilken rolle saltet hadde for dem som levde i det første århundre. Og det er ikke så lett. En enkelt bibelforsker snakker om at saltet hadde så mange som 11 ulike funksjoner. Så verdifullt og anvendelig var det! Av utallige betydninger trekkes saltet f.eks. fram som krydder. Dersom vi virkelig er jordens salt, er vi med på å gjøre Jesus attraktiv!  Vi skal bidra til å skape en smak på Jesus! Vår livsstil skal skape en hunger og en tørst for Jesus! Vi må derfor bidra til å spre saltet utover vårt folk og vår kultur. Saltet må ikke isoleres fra verden, men spres i verden! Verden må få et glimt av Jesus også gjennom oss!

 Skulle noen som er salt, miste sin verdi og sin kraft? Det høres kanskje utenkelig ut, men i og med at teksten advarer mot dette er det tydeligvis mulig. Bibelen ber oss om å holde fast ved kirkens grunnvoll, apostlenes og profetenes budskap. På den måten bevarer kirken sin kraft. Samtidig er det ikke nok å skulle passe på den rette lære ren og å bevare den ren. Det er ikke nok å være rett-troenhetens apostler, selv om lærevern er en viktig del av vår oppgave. Vi må i tillegg sørge for at saltet spres utover den verden vi lever i.  Kristne bevarer sin rolle så fremt til holder seg til Guds Ord og samtidig lever tett på verden med sitt budskap og sitt liv. Denne dobbeltheten er det viktig å få øye på!

Det er tankevekkende å tenke på menighetene i Efesus og Korint som vi leser om i Bibelen. Hva er det igjen av disse kirkene i dag? Hva er det igjen av de store kirkene i Nord-Afrika som kirkefaderen Augustin tjenestegjorde blant på 3-400 tallet? Vi kjenner ikke riktig alle årsakene, men kirken ble etter hvert fjernet fra kartet i mange av disse områdene. La oss sørge for at vårt folk får møte Jesus gjennom vårt budskap og våre liv! Slik at ikke de kommende generasjoner bare ser restene av kristen tro! At de ser noen kirkebygg som står der, men som ikke har annen verdi enn å vitne om noe som engang var!

Hva har lyset og saltet å si om vår tjeneste som Jesu disipler i vår tid? Hva sier det oss om vår kristne identitet? Er alt håpløst? Slett ikke! Jeg tilhører optimistene. Dette ble synliggjort gjennom en samtale med meg og en kollega som er svært forskjellig. Da svineinfluensaen kom, var han bekymret, mens jeg tok det hele med ro. Da han forlot kontoret mitt var vi enige om en ting: Han trodde at vi ville bli de første som ble rammet, mens jeg var den som mente at vi ikke vil bli rammet i det hele tatt! Jeg pleier stadig å minne han på hvem som fikk rett…

Jeg er også optimistisk på den kristne tros vegne. Om kristen tro mister sine privilegier på flere områder i samfunnet, kan troen gjøres gjeldende på nye måter og på ulike arenaer. Lyset og saltet lar seg nemlig ikke begrense, om de kommer til sin rett!

Har du tenkt på hva din yrkeshverdag betyr? Arbeidsplassen er et svært viktig sted. Her tilbringer de fleste voksne mennesker mye av sin tid. Her holder Jesu fiender til. Den gode nyheten er at Jesu venner også kan være tilstede på de samme steder med sitt budskap, sine verdier og sin tro. De er på steder hvor mennesker møtes, og hvor meninger brytes. Dette er kanskje den viktigste arena for kristen tro og for kristne mennesker. 

Det er viktig at kristne menigheter og organisasjoner forbereder sine medlemmer til aktivt samfunnsengasjement. Det som skjer på arbeidsplassen er ikke mindre vesentlig enn alt det flotte arbeid som skjer i menighetens eller forsamlingens offisielle regi. Lyset og saltet må ikke begrenses av bedehusets og kirkens vegger og murer! Vi skal være lys og salt – over alt!

Alternativet til et liv som frimodig kristen på arbeidsplassen er svært dårlig. Isolasjon, tilbaketrekning og inaktivitet er direkte farlig for oss. Vi kan lett bli uærlige mot oss selv, og lyset og saltet kommer ikke til sin rett. Kristentroens innflytelse må ikke reduseres til deler av livet eller enkelte sektorer av samfunnet. Vi er som sagt: lys og salt… over alt! 

Den kristne menighet har to grøfter som den må vokte seg for: Verdensflukt og isolasjon er den ene, ukritisk tilpasning og åndelig utvanning den andre. Det er ikke slik at Bibelen “bare” er opptatt av åndelige spørsmål, mens andre saker er Gud uvedkommende. Det er en misforståelse. Vi må ikke gi inntrykk av at bare deler av verden er Guds. Gud vil være Herre. Ikke bare over vårt åndelige liv, det kristelige arbeid, når vi på gudstjeneste to timer på søndag formiddag eller på et bedehusmøte to timer på torsdag kveld. Gud vil være Herre over hele vårt liv.

En kristen lærer kom en gang med følgende hjertesukk: “En time i uka er jeg søndagsskolelærer. Menigheten ber for meg og for dette arbeidet. Det er flott. Resten av uka er jeg ansatt som lærer i en offentlig skole. Den jobben er det ingen som ber for. Dette synes jeg er tankevekkende.”

Skal kristen tro gjenerobre den offentlige arena, må kirken og bedehuset ha et dobbelt fokus. Kristen samfunnsinnsats og organisert menighetsliv må knyttes sammen. Livet leves ut i forbindelseslinjen mellom kristentroens vannkilder (bibelsk forkynnelse og kristent fellesskap) og arbeidsmarken (yrkeshverdagen). Jesu ord om lys og salt må tas på alvor. Lyset må ikke skjules, og saltet må ikke miste sin kraft.

Som lønnede arbeidere i kirke og misjon må vi vokte oss for å frata lekfolket ansvaret for å tjene Gud. Gjennom forkynnelsen skal vi bidra til å utruste våre venner til deres daglige kamp på arbeidsplassen. Det er der den egentlige kampen skal kjempes! Lekfolket må heller ikke tenke at det går an å “kjøpe seg fri” fra vitnetjenesten ved å la “profesjonelle predikanter” gjøre jobben for seg. Lyset og saltet skal prege både kirke og bedehus. Så absolutt. Men lyset skal også prege fjøs, båt, fabrikkgolv, skolestue og firmaets kantiner.

Hvor enn vi ferdes møter vi søkende mennesker som søker åndelig hjelp og veiledning. Trekker vi oss unna, vil de lete på helt andre steder. “La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt” (Kol.4,6).

Mange steder i verden er det forbudt å vitne om kristen tro. Men er det forbudt å ta seg en jobb og leve som en kristen? Er det forbudt å vise mennesker en kjærlighet som skaper spørsmål? "Hvorfor er denne personen så god mot meg? Hva er drivkraften?"
Vi sender til stadighet ut teltmakere eller kristent fagpersonell til slike land. Det er viktig. Det er bra. Men skal dette fungere etter intensjonen, må disse utsendingene være lys og salt. De må gjøre en forskjell! 

Allehelgensdag er som jeg sa innledningsvis en spesiell dag for de fleste av oss. Minner vekkes. Mange minner fra kjente og kjære som ikke lenger er sammen med oss. Dagen rommer likevel glede og framtidshåp. For den troende er døden altså ikke det siste, men det nest siste. Vi skal få se framover, feste blikket på Han som er håpet og livet. Og vi skal ta lærdom av dem som har gått foran og vist vei.

Måtte vi også være mennesker som viser vei – i vår tid. Vi kan også sette spor etter oss. Det viktigste vi kan gjøre er å vitne for dem som ikke har hørt om troens opphavsmann og fullender, Jesus. La oss bruke anledningen til å peke på Han! Vi trenger mennesker som kan vitne om ham i skolegården, på arbeidsplassen, i familien, i nabolaget, og i kirke og misjon. På Fjellhaug har vi utdannet mange mennesker som har gjort en tjeneste for Jesus i vårt eget land, men ikke minst internasjonalt. Svært mange av våre tidligere studenter har arbeidet i Afrika, Asia og Sør-Amerika. De har ikke satt sitt lys under en skjeppe, men de har vitnet om Han. Mange menigheter og kirker er etablert. Mennesker har kommet til tro, og mange har fått et nytt og bedre liv.

La oss vitne med våre ord, og også gjennom vår vandel og vår ferd.  Våre gode gjerninger skal ikke fremheve vår egen fortreffelighet, men synliggjøre Han som er både lyset og livet. Jesus sier det så fint: “Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!”

Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet, AMEN.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!