Kritikkverdig håndtering av etiopisk-ortodokse prester


Illustrasjonsfoto: Ortodokse kristne på vei til gudstjeneste i Addis Abeba

Den etiopisk-ortodokse kirken (The Ethiopian Orthodox Tewahedo Church) er et gammelt kirkesamfunn med dokumenterte røtter tilbake til 300-tallet. Den syriske munken Frumentius, som skipsforliste ved Rødehavet, gikk i land og ble redskap til kong Ezanas omvendelse. Kristendommen skulle bli det aksumittiske kongedømmes offisielle religion. Frumentius ble selv innsatt som den første etiopiske biskop av selveste biskop Athanasius i Alexandria. Den etiopisk-ortodokse kirken har siden den gang hatt tette forbindelseslinjer til den koptiske kirken i Egypt, men ble “autofefal” eller selvstyrt fra 1959.

Ortodoks kristendom har på mange måter vært høylandsetiopernes og “herskerfolkets” religion. I og med at Etiopia gjennom historien i stor grad har vært styrt av semittiske folkegrupper i nord, har ortodoks kristendom på mange måter vært en “statsreligion” med store privilegier. Selv ikke revolusjonsårenes (1974-1991) marxistiske propaganda klarte å svekke den ortodokse kirkes betydning blant befolkningen i nevneverdig grad. Den etiopisk ortodokse kirke har sine egne læresetninger, tradisjoner, og liturgier. Den tilhører den monofysittiske læretradisjon som vektlegger Jesu guddommelig natur på bekostning av den menneskelige.

De mange representanter for utenlandsk misjon som kom til Etiopia i etterkant av andre verdenskrig, etablerte seg i hovedsak blant kushittiske folkegrupper i vest og sør, på keiser Haile Selassies fullmakt og anvisning. Misjonene skulle arbeide i forståelse med regjerningens nasjonsbyggingskonsept, og de skulle unngå konkurranse mellom ulike konfesjoner og starte arbeid utenfor den ortodokse kirkes områder. De skulle også sørge for at så mange som mulig fikk dra nytte av misjonenes helse- og utdanningsprosjekter.  Hele helse- og utdanningssektoren i Sør-Etiopia er bygget på en grunnvoll lagt av Norsk Luthersk Misjonssambands misjonærer. Den landsomfattende nasjonale Mekane Yesus-kirken er i dag en av verdens største lutherske kirker med om lag 6 millioner medlemmer.

Om det har vært mange eksempler på stridigheter opp gjennom årene, har evangelisk og ortodoks kristendom levd relativt harmonisk side om side. Det er skrevet utallige bøker om både den ortodokse kirke og evangelisk misjon i Etiopia for den som ønsker å lære mer om dette.

Det bor mange etiopiere i utlandet. Diaspora-etiopierne har også en betydelig befolkningsgruppe i Norge. Mange av disse, men slett ikke alle, er ortodokse kristne. Overalt hvor de etablerer seg i verden er ortodokse kristne avhengige av sitt presteskap og sine gudstjenester.  At norske myndigheter nå avslår arbeidstillatelse for ortodokse prester i Norge, fordi de mangler en formell mastergrad i teologi, vitner både om mangel på kunnskap om og respekt for ortodoks kristendom og den etiopiske befolkning i Norge. 



Illustrasjonsfoto: en etiopisk-ortodoks kvinne
Avslaget skjer på sviktende grunnlag. En tar altså utgangspunkt i den utdannelse som kreves for prestetjeneste i Den norske kirke og forventer at etiopiske prester skal inneha identiske kvalifikasjoner. Dette er høyst urimelig. For å sette dette på hodet: hvor mange frikirkepastorer, pinsepastorer og forsamlingsledere i de lutherske organisasjonene er det som har det? En kan gjerne si at de burde hatt det, men det er ikke poenget her.

Norsk presteutdanning med master-grad og cand.theol.eksamen er ikke den eneste måte å utdanne prester på, om en ser dette i et internasjonalt pespektiv. En trenger ikke å reise langt i verden for å oppdage dette. Selv professor Ole Hallesby raljerte i sin tid med norsk presteutdanning i sin lille bok om “Presteutdannelsen” i 1919  og påpekte store svakheter. Utdannelsen er ikke praktisk nok, mente Hallesby. Mange av de svakhetene Hallesby påpekte er bare i liten grad rettet opp. Norsk presteutdanning er fortsatt sterkt teoretisk orientert. Det er derfor ikke gitt at formell universitets- og høgskoleutdanning er den eneste veien å gå for å sikre seg en bredde i en prests kvalifikasjoner. 

Den norske kirke må selvsagt ha lov til å velge sin vei, men har ikke den etiopisk-ortodokse kirke det også? Prestene som nå blir sendt ut av landet, er prester som skal tjene sitt eget kirkesamfunn på egne premisser og som innehar de kvalifikasjoner som den etiopiske målgruppen etterspør. Det eneste fornuftige er at norske myndigheter ser på denne saken på nytt. Det handler om trosfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til å definere eget verdigrunnlag, og til å velge egne ledere og egen forsamlingsform.

Den etiopisk-ortodokse kirke representerer en historie som startet mange hundre år før vi så de første spor av kristen tro i Norge. Fjellvettregelen er aktuell også her: “Det er ingen skam å snu”!


Kommentarer

  1. Takk.. Var til veldig god hjelp for meg når jeg skulle skrive skoleoppgave og gamle kirker i Etiopia :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!