«Han snakker jo språket vårt» !


Foto: Illustrasjonsfoto

Følgende artikkel ble publisert i den faste spalten «I Fokus»i avisen Dagen, 25.januar 2013.

                                                                      **

Kristen formidling er krevende. Enten vi er misjonærer, forkynnere, prester eller vanlige lekfolk, er det mye som forventes av oss. Mange av disse oppgavene forutsetter derfor gjerne et kortere eller lengre opphold ved en bibelskole, et teologisk seminar eller en høgskole. Her står troslære og bibelfag gjerne i sentrum. Det er ikke så rart. En må kjenne evangeliets innhold godt for å kunne formidle det rett og effektivt til andre. Kirkehistorien er også til stor hjelp. Den forteller oss hvordan kristne har forstått evangeliet siden nytestamentlig tid.

 For den som skal forberede seg på en internasjonal misjonærtjeneste er dette likevel ikke nok. Det er ikke nok å forstå evangeliet i lys av dets opprinnelige bibelske kontekst. Vi skal nemlig formidle noe til mennesker som lever et hverdagsliv fjernt fra både Bibelen og den kultur som vi selv er vokst opp i. For at Bibelen, Guds ord, på profetisk vis skal få tale skarpt og tydelig inn i vår egen kultur så vel som andres, er det påkrevet at vi både fortolker Bibelen og den aktuelle kultur vi befinner oss i. Dette for å kunne bygge en bro mellom de to.

Dagens misjonærer skulle ha de beste forutsetninger. Misjonærutdanningstilbudene er på mange måter bedre enn før. Men er alt sagt med dette? Blir alt bedre om vi plusser på med et kurs i sosialantropologi, lingvistikk, ledelse osv.? Nei, jeg tror ikke det. Den personlige motivasjonen, det indre drivet og de rette holdningene må være der! Har en virkelig fått et kall fra Gud, da gjør en det som kreves for å sette seg inn i oppgaven. En misjonær må studere Skriften for å overleve som kristen og for å ha noe å gå med. Misjonæren må også studere samfunnslivet, enkeltmennesket og lære språk. Ikke bare for å kunne formidle det en selv vil, men også for å vise andre mennesker den nødvendige respekt og dypest sett for å forstå dem. Måtte Gud vekke nysgjerrigheten i oss og frelse oss fra latskapen!

Jeg skal ikke slå meg selv på brystet og hevde at jeg selv har lyktes, for det har jeg slett ikke. Men jeg kan fortelle at jeg i unge år fikk det privilegium å lære et annet språk. Om min misjonærtid ble relativt kort, gav språkferdighetene meg en unik inngangsnøkkel til å forstå land og folk, knytte vennskapsbånd, forkynne, undervise, samtale, le og gråte sammen med nasjonale, og til å bryte ut av misjonær-ghettoen og å ta naturlig del i kulturlivets mangfold. Herlig!

Jeg kom nettopp tilbake fra noen ukers opphold i Etiopia etter flere års fravær. Du verden så godt det var å oppleve Etiopia igjen! Men det var noen som forundret meg. Jeg stusset litt over forbausede blikk, glade kommentarer og tisking og visking i hotellresepsjoner, restauranter, butikker, kirker og offentlige kontorer da de møtte en utlending som nokså uanstrengt snakket deres eget språk. “Han snakker jo språket vårt!” En drosjesjåfør som jeg kjørte med siste dagen avslørte hemmeligheten: “Tidligere utlendinger kunne snuble i ordene, men de prøvde i hvertfall. I dag snakker utlendinger stort sett engelsk. Og det er slett ikke det samme om de skal bli kjent med oss og vi med dem.”

Det handler om evne til identifikasjon med medmennesker og medarbeidere. Hvem vil med respekt for seg selv la seg redusere til å bli passive objekter eller tinnsoldater i vestlige misjonærers lekegrind? 

Har dette overføringsverdi til vårt eget land hvor vi knapt bryr oss om å forstå stadig nye kulturelle koder?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!