Åpenhet og gjennomsiktighet




                                                                                        Illustrasjonsfoto: Det handler om tillit.

Bistandsmiljøene opprettholder stadig vekk et sterkt fokus på anti-korrupsjon. Det er bra. Skattebetalernes og andres penger skal verken understøtte korrupte regimer eller ledere. Pengene skal ikke havne i gale lommer. Kontrollsystemer etableres og videreutvikles for å komme ondet mest mulig til livs. Maktmisbruk bekjempes for å unngå at bistandens egentlige målgruppe blir den tapende part.

Journalistikken kan på sett og vis fungere på samme måten. Korrupte ledere og samfunnsgrupper skal måtte stå til rette for “sannhetens forkjempere”, som gjennom gravende journalistikk ønsker å være et skinnende lys i dunkelhetens og fortielsens mørke.

Ulike organisasjoner som på ulikt vis opererer innenfor kirke-Norges ramme, forvalter store ressurser. Mitt inntrykk er at dette håndteres på en god og samvittighetsfull måte. En har stor tillit til at misjons- og bistandspengene kommer fram. Om disse miljøene ikke er korrupte, spør jeg meg likevel på om en alltid utstyrer seg med de mekanismer som hindrer enhver mistanke om feilgrep eller forsømmelser. Her snakker vi ikke bare om gode kontrollrutiner, men også om en gjennomtenkt informasjonsstrategi. Hvorfor er noen så totalt ubehjelpelige og fryktsomme i møte med media? Har en noe å skjule? Hvorfor går en ikke langt oftere ut og forteller åpent og frimodig om sitt arbeid i stedet for å komme på hæla hver gang en journalist måtte finne på å spørre om et eller annet?

Åpenhet og gjennomsiktighet er to viktige ord.  Åpenhet er en aktiv handling; en forteller åpent hva en driver på med og inviterer andre inn i ens egen virksomhet. Gjennomsiktighet er resultatet av våre handlinger. Graden av gjennomsiktighet kan f.eks. vurderes ved hjelp av følgende spørsmål: Hvor mye åpenhet er det rundt de saker som skal legges frem ved forskjellige styrebord? Har utenforstående anledning til å observere det som skjer i de fora beslutninger tas? Hvor mye og hva kommuniseres fra styremøter? Hva vet omverdenen om prinsippdebatter og sentrale diskusjoner? Tas avgjørelsene egentlig utenfor de formelle fora?

Åpenhet er med andre ord en aktiv handling som betyr: “Kom og se oss i kortene! Vi har ingenting å skjule! Se det flotte vi driver på med!” Gjennomsiktighet illustrerer det som omverdenen mener den ser. Manglende gjennomsiktighet kan illustreres slik: “Dette er mistenkelig! Disse folkene har noe å skjule! Hva holder de egentlig på med?”

Jeg tror mange kristelige miljø har mye å gå på både når det gjelder åpenhet og gjennomsiktighet. Dette er beklagelig. Ofte er miljøene også så tette og intime at kameraderiet kan få stort spillerom. Det er viktig at beslutningsprosessene er åpne og gjennomsiktige og at ting skjer der de skal skje. Det bør være raushet på informasjon. Enhver bør se til at kompetanse og velbegrunnede argumenter  veier tyngre enn slektskap, vennskap og kjennskap. Den som skal være ambassadør for Sannheten med stor S, skal også opptre sannferdig og redelig i møte med alle livets sannheter. Skjer dette, økes troverdigheten i offentligheten, den interne lojalitet og begeistring forsterkes, og faren for maktmisbruk og manipulasjoner reduseres. Kort sagt: en puster i frisk luft.

Denne artikkelen ble publisert i spalten "I Fokus" i avisen Dagen, 25.april 2013.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas