Kristelig nepotisme?

Illustrasjonsfoto: Nepotisme
Forekommer nepotisme like ofte i kirke-Norge som i de øvrige deler av samfunnet? Finnes det former for kristelig nepotisme? Vi bør i alle fall følge nøye med og bidra til å påpeke det vi eventuelt måtte se. 

Illustrasjonsfoto: Nepotisme

Nepotisme er et kjent begrep. Begrepet står i vid forstand for kritikkverdig favorisering av nære venner eller slektninger ved tildeling av ressurser, eller ved utnevnelser til stillinger og maktposisjoner. Slektskap, vennskap eller kjennskap gis uberettiget fortrinnsrett. Virksomhetens reelle behov, relevant erfarings- og yrkesbakgrunn, faglige kompetansekrav og sunn konkurranse nedtones eller tilsidesettes. Nepotisme er en form for korrupsjon (jf. f.eks. Norads definisjon på korrupsjon).

I totalitære samfunn fremstår nepotismen som utilslørt og hjerteløs. Alle forstår at «makta rår». I demokratiske samfunn som vårt eget, blir nepotismen ofte kamuflert. Om reglene til en viss grad følges, foretas tilpasninger som begunstiger enkeltpersoner. Viktige og avgjørende diskusjoner forflyttes kanskje til det uformelle bakrom hvor bare «de utvalgte» slipper til. Noen har snakket sammen. Problemet er at andre viktige beslutningstakere eller direkte berørte parter ikke vet at de har snakket, og hva de har snakket om. Stillingsannonser utformes gjerne på utspekulert vis slik at selve «saken» blir den tapende part. De relasjonelle båndene er tette, og habilitetsproblematikken blir bagatellisert eller helt ignorert. Hvem har ikke oppdaget at flere ansatte, ledere, byråkrater og saksbehandlere innenfor en og samme virksomhet, eller tilstøtende virksomheter, tilhører samme bekjentskapskrets eller er i nær slekt? Det forekommer også at lederstillinger og betrodde verv går i arv. Dette skjer ikke fordi enkeltfamilier er utstyrt med ekstraordinære ledergener, men fordi de gjennom gode bekjentskaper vet hva som skal til for å skli forbi andre og bedre kvalifiserte kandidater i køen.

Forekommer slikt like ofte i kirke-Norge som i de øvrige deler av samfunnet? Finnes det former for kristelig nepotisme? Vi bør i alle fall følge nøye med og bidra til å påpeke det vi eventuelt måtte se. Vi bør ikke ta for gitt at det står bedre til i kristne kirker, menigheter og organisasjoner enn ellers i samfunnet når det gjelder å gi slektskap, vennskap eller kjennskap større betydning enn kompetanse, erfaring, og personlig egnethet. På Transparency Internationals Global Corruption Barometer 2010/2011 finner vi en landsoversikt. Om Norge kan vi lese at “religious bodies” er spesielt nevnt blant “institutions perceived to be the most affected by corruption”. Selv om korrupsjon er et bredt felt som rommer mer enn temaet nepotisme som vi tar for oss her, er dette budskapet både tankevekkende og alarmerende. Dette er altså ikke noe som bare er aktuelt å være opptatt av i den grad vi spiller en rolle som kristne misjons- og bistandsaktører i den tredje verden. Vi bør også være beredt til å feie for vår egen dør her hjemme. Det handler både om troverdighet og omdømme.

Jeg har naturligvis ikke oversikt over alle lederansettelser i kristen-Norge de siste hundre år, og hvordan enkeltsaker ble håndtert. Dette hadde for øvrig vært et spennende tema for gravende journalister. Ett nyttig kontrollspørsmål ville vært om de konkrete personer som ble ansatt på et gitt tidspunkt, ville vært aktuelle kandidater ved ansettelser i andre og direkte sammenlignbare virksomheter, og på samme nivå. Hvis ikke, hvorfor ikke? Svaret på dette spørsmålet er nokså avslørende. Det finnes også andre kontrollspørsmål.

Tidligere ble stillinger i kristen-Norge ofte besatt ved en intern kallsprosess. I dag er det like vanlig med ekstern utlysning. Hva som er best, er ikke godt å si. Uansett prosedyre bør ansettelsene skje etter forhåndsdefinerte, grundige og åpne prosesser, basert på tydelige kriterier, virksomhetens definerte verdier, og hvor gavnet er viktigere enn av navnet. Omverdenen og alle aktuelle kandidater bør på forhånd vite hvor søket innrettes. Det samme gjelder ved styreutnevnelser. Virksomhetens beste og kandidatenes objektive kvaliteter bør stå i sentrum. Enkeltpersoners og enkeltgruppers private fordeler, utstrakte kontrollbehov eller umettelige maktbegjær bør holdes i tømme. Om hensynet til «saken» overses ofte nok, svekkes gradvis virksomhetens troverdighet i offentligheten, den interne lojalitet og begeistring blant ansatte og støttespillere forvitrer, og faren for nye maktmisbruk eller manipulasjoner øker. Hvem ønsker med respekt for seg selv, og med integriteten i behold, å bidra til opprettholdelsen av en sjuskete ukultur? Dessuten er det helt klart at den som tier om urett, er medskyldig i urett.

Relasjoner og nettverksbygging er viktig. Kvalitet, åpenhet, gjennomsiktighet, sannhet og redelighet er enda viktigere. Uredelighet i kristen regi kan ikke dekkes til ved Guds Ord og bønn.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!