Motbakkeløperen

 Journalist Kjell Kvamme i avisen Vårt Land hadde følgende intervju med meg, lørdag 1.juni 2013, i spalten "Min tro" (s.28-29).

Foto: Lars O. Flydal, Vårt Land

Motbakkeløperen

Kjell Kvamme
kjell.kvamme@vl.no 22 310 411

Personalia:
Hans Aage Gravaas 51 år, gift, fire barn.
Utdannet teolog, tidligere misjonær i Etiopia, har doktorgrad i interkulturelle studier og har hatt flere stillinger i Norsk Luthersk Misjonssamband. Tidligere rektor ved Mediehøgskolen Gimlekollen.
Blir ny generalsekretær i Stefanusalliansen. Går av som rektor ved Fjellhaug internasjonale høgskole.

Fire raske:
Gud er: Skaper, frelser og Herre.
Jeg kan ikke leve uten: En nådig Gud og en tålmodig familie.
På min gravstein skal det stå: «Min nåde er deg nok».
Boken alle må lese: The Radical Disciple av John Stott

Hans Aage Gravaas er en løper. I vår møtte han en bakke som til slutt ble for bratt.

– Sälam, sier Hans Aage Gravaas. Vi har forsøkt å hilse den avtroppende rektoren på et språk han forstår, amharisk, men blir raskt korrigert når vi prøver oss på ordet for «fred».
   Amharisk er det største av Etiopias 80-90 språk. Gravaas lærte det før familien i 1990 ble misjonærer i landet. De ble der i tre og et halvt år. Et skilt på Fjellhaug internasjonale høgskole forteller at Etiopia er 6.137 kilometer unna. Det virker som at han i sitt sinn er mye nærmere.
   Med fremmede lyder leser Gravaas Johannes 3,16 fra et etiopisk nytestamente.
– For å fungere i et land, er språk utrolig viktig. For meg handler det om å vise folk respekt. Jeg vil høre hva de har på hjertet, like mye som å fortelle selv.

Smittet. Øverst på kontorhylla på Fjellhaug står det etiopiske flagget og bilder fra misjonærtiden.Armlenene på sofaen og stolene er slitte. Her kjøpes det ikke nye møbler til rektor i utide. I august rydder Gravaas skrivebordet for godt. Det er ikke hver dag en misjonsskoleledergår av i «protest», i hvert fall ikke ved høyborgen til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Han fikk ikke nok penger fra eierne i NLM til å utvikle Fjellhaug som høgskole. Da ville han ikke mer.
– På få år har vi fått mye til på Fjellhaug. Men skal vi overleve, trenger vi kapital for å få bredere studietilbud og flere studenter.
   Han kan være tålmodig om retningen er riktig, men:
– Jeg blir utålmodig om vi går i dype hjulspor.
– Dype hjulspor?
– Det betyr at vi går her fordi vi gikk her i fjor også. Jeg vil videre.
   Uenigheten om hvordan Fjellhaug skulle ledes inn i fremtiden gikk på helsa løs.
– Det ble for slitsomt. Jeg så ingen mulighet til å gå videre.
   I et intervju med Vårt Land kalte han det «et blodslit» å drive «en fremtidsrettet høyskole» uten nok penger. Joggeturene til vannet Øyungen i Maridalen tok slutt. Men i pinsen fikk han på seg joggeskoene igjen. Det gjorde godt.

Fars tro. «Grunnsteinen» kaller han det, fundamentet for hans tro og tjeneste. Den ble lagt
tidlig, blant andre av søndagsskolesekretær Per Fedje som gjorde 12-årige Hans Aage til hjelpeleder på leir.
– Det husker jeg med stor glede, og det ga meg en ballast i kristen tro og ledererfaring.
   På leirene kom «de ensomme svalene». Han var en av dem.
– Jeg hadde knapt kristne kamerater. I leirmiljøet møtte jeg andre kristne. Det var sterkt og viktig.
   Andre han kjenner har «skrammer og sår» fra kristen oppvekst, men selv er han skadefri, hevder
han.
– Jeg tror det er fordi mine foreldre var rause, og de ga oss barna frihet til å velge. De tok oss med på kristne aktiviteter – uten å pushe. Alle bedehusbarn var ikke forunt å drive med idrett, men det fikk jeg lov til. Derfor kjenner jeg alle kirker, bedehus, fotballbaner og lysløyper i hele Fosenområdet.
   Faren, med sin praktiske tro – spesielt i måten han møtte mennesker på – var en god modell.
– For meg formidlet han en ekthet jeg har tenkt mye over de siste årene. Han hadde en romslig gudstro som satte pris på skaperverkets storhet, og han hadde en inderlig tro på Jesus som sin frelser. I begravelsen så jeg mennesker jeg aldri hadde sett i kirken. Det var mennesker han på en eller annen måte hadde betydd noe
for. Han var en stille, smålåten kar med få ord.

Kristne gettoer. Han er den fødte stafettløper i motbakke, mener han. Tok de bratteste etappene i
Holmenkollstafetten i studietiden. Idrettsinteressen førte ham i kontakt med ulike miljøer.
– Jeg har egentlig aldri levd i den kristne gettoen. Når jeg opplever at kristne miljøer blir innadvendte, der man verken kan se ut eller inn, da er det noe som reiser seg inni meg. Blir vi for isolasjonistiske, er vi ikke tro, verken mot vår tro eller vårt kall. Vi er kalt til å være lysog salt i verden. Da må vi være der mennesker er. Det er en slitt frase,men jeg tror det er sant.
   Nå er det kommentatoren Gravaas som snakker.Meningene publiserer han på sin blogg, i sosiale medier eller i avisenes spalter.
– Vi lekmannskristne er i ferd med å bli en besteborgerlig middelklassegruppe som i utenforståendes øyne er litt for perfekte, noe som kan virke truende. De helliges samfunn kan lett bli de heldiges samfunn. Bygger vi oss inne, sitter vi med rene hender, men gjør ingenting.

Sololøp. Misjonsmannen har tatt til orde for at Misjonssambandet må samarbeide mer med de
nasjonale kirkene i misjonslandene. Blant annet ved å få kristne framisjonsland inn i NLMs hovedstyre.
Noen støtter ham i forslaget, men mange er redde for å si hva de mener, konstaterer han.
– Det høres ut som om du er blitt mindre entusiastisk for Misjonssambandet?
Gravaas drar litt på.
– Tja, på en måte kan du si det. Jeg er ikke like tilfreds med måten organisasjonen profileres på. Fra å være ekspansiv og internasjonal, er vi nå i ferd med å bli en nasjonal organisasjon som reduseres til noe lite og som er opptatt av mye annet enn misjon. Vi har for eksempel halvert antall misjonærer siden år 2000.

Trosfrihet. Over sommeren starter han i stillingen som generalsekretær i Stefanusalliansen. Det er den første jobben han har søkt på i sitt liv. Hva motiverte ham til å arbeide for forfulgte troende?
– Stefanusalliansen er opptatt av misjon og trosfrihet. Der det er størst behov for misjon, er det også størst forfølgelse. Han har etterlyst at norske muslimer reagerer på forfølgelse av religiøse minoriteter i sine hjemland.
– De hadde styrket sin egen trosfrihet ved å tale trosfrihetens sak i Norge. Men vi kan også snu på det og spørre hvor ofte kristne i Norge forsvarer muslimers trosfrihet.
– Hva vil du si om norske myndigheters mistenksomme holdning til asylsøkere som blir kristne i Norge?
– Å begi seg ut på å sensurere andres overbevisninger er farlig. Det er utrolig farlig å skille mellom ekte og
falsk tro. Det er helt naturlig at jeg engasjerer meg i Stefanusalliansen.

Grums. Etter terrorangrepet 22.juli skrev han på Verdidebatt.no: «Jeg tilhører selv et lavkirkelig bedehusmiljø som også må være med i den nasjonale selvransakelse. Jeg må ærlig innrømme at jeg gremmes
over «grumset» som av og til kommer til uttrykk hos «mine egne». (…) at noen gir etter for frykten og støtter opp om grupper som (…) gir næring til rasistiske holdninger, teorier og handlinger, er totalt ubegripelig.»
– Hvor har du møtt «grumset»?
– I bedehusnorge – uten å dra alle over én kam. Det er kjekt å strikke til basarer til inntekt for Madagaskar og Kamerun, men det blir mer problematisk med innvandrere på døra fra samme land. Noe er ubetenksomt, noe er kunnskapsløst og naivt, men det er viktig å arbeide med holdningene. Vi som raust har blitt tatt i mot flere steder i verden, blir ikke imponert over norsk gjestfrihet.

Farvel. – Hvordan sier man farvel på amharisk?
– Sent på ettermiddagen, som nå, ville etiopierne kanskje sagt dehena ameshu – «ha en god kveld», eller «ha en god kveldsskumring».






Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!