«Skråblikk»


Jeg hadde i høst følgende artikkel på trykk i tidsskriftet Fast Grunn (3/2013) under spalten «Skråblikk». En spalte som inviterer til glimt i øyet, refleksjon og «freske fraspark».

Illustrasjonsfoto: Nye prester og nye liturgier under lupen


La meg starte med en advarsel. Jeg er en uhyre plagsom person! Jeg graver, spør, observerer og analyserer. Jeg lar meg både begeistre og provosere...

Hva tenker du om presteskap og liturgier? Jeg har i det meste av mitt liv levd tett på lekmannsbevegelsen og bedehusmiljøet. Vi var ofte svært prestekritiske; noe som både var teologisk, historisk og kulturelt begrunnet. Vi var skeptiske til de prester som framstod som pompøse og eneveldige og som opptrådte som om det alminnelige prestedømme var ensbetydende med det prestelige pavedømme. I stedet for å dyrke presten, framelsket vi nådegavene. Om sensuren på hvem som slapp til med sang, tale, vitnesbyrd og ledelse på bedehuset befant seg et sted mellom to ytterpunkter, det totalt ukritiske og det mega-skeptiske, aksepterte vi at det var plass for ulike trær i Guds store skog. Vi mislikte stive liturgier, som stengte for det spontane og livsnære. «Du tar vel en sang du, Anna»...Jeg glemmer ikke guttungen på første benk som holdt seg godt for ørene da stemmen på den tilårskomne solisten sprakk og gitaren levde sitt eget liv. Om vi fikk med oss mye godt, var ikke alt bare fryd og gammen, selv om vi ofte kunne høre et rungende «amen»...

Hvordan har vi det i dag? Når jeg besøker enkelte av dagens bedehusforsamlinger, lurer jeg på om vi preste- og liturgikritiske bedehusfolk i realiteten har utviklet et nytt presteskap og nye liturgier som er minst like rigide som de vi møtte i den gamle embetskirken. Har tomrommet - mangelen på faste tjenester, innholdsrike liturgier og forutsigbare rammer - etterlatt seg et vakuum, som er blitt fylt av noe annet?

La oss starte med forkynnelsen. Prekestolen som i gamle norske kirker hang høyt på veggen, markerte to motsetningsfulle budskap. På den ene siden ble forkynnelsen (og forkynnerens?) opphøyethet demonstrert; på godt og ondt. På den andre siden var forkynnelsen høyt hevet over menneskers liv og hverdag; også det på godt og ondt. Etter hvert som tiden er gått,  er prekestolen og Ordet fra Guds munn kommet nærmere bakken og forhåpentligvis også nærmere mennesker. I bedehusbevegelsen har forkynnelsen hatt stor plass. Der kirken ofte satte altertjenesten i sentrum, gav bedehuset tradisjonelt - og i god luthersk tradisjon - størst plass til forkynnelsen. 

Hva skjer i dagens bedehus? Mange steder tas prekestolen helt vekk eller flyttes fram og tilbake som om dens tilstedeværelse var gjenstand for debatt. En dag jeg skulle preke på et møte var prekestolen fjernet og erstattet med to småbord og to barkrakker! Prekestolen erstattes av notestativet, mixepulten, mikrofonene, lyskasterne, strømkablene og trommesettet! Alt dette finner du stadig i flere bedehus. Dette preger hele bedehusets frontparti! Kunst, utsmykning og bibelske illustrasjoner er vekke. Er det plass for prekestolen ? Det er slett ikke sikkert! Noen steder kan en få inntrykk av at en er livredd for sammenhengende bibelutleggelse. Dialogen er in! Monologen er out! Herolden erstattes av møteledere som krever stor plass...

Møtelederne framstår nå som talkshow-verter. «TV2-formatet» har inntatt bedehuset. To møteledere (eller er det «programledere» ?) jabber med hverandre, vitser og fjaser. De bruker laaaang tid. De «opptrer». Forsamlingen er deres passive publikum som skal underholdes og som helst bør gi sine tilbakemeldinger. Alt ser løst og ledig ut, men du får en anelse av at ethvert skuldertrekk og enhver ansiktsbevegelse er innøvd til minste detalj.  Er dette mindre formelt og stivt enn den gamle høymesseliturgien? Jeg vet sannelig ikke. Det har i hvert fall sin form. Alt er hipt og kult. Taleren bes for, introduseres gjerne i lange baner, men får på forhånd streng beskjed om at han ikke må preke for lenge. Er møteledelse in og forkynnelse out?

Men tro ikke at møtelederne er det nye presteskap! De nye bedehusprestene er forsangere. Mens hele scenen er ryddet for  prekestol, alter, krusifikser og malerier, er det god plass for lerretet, strømkablene, powerpointpresentasjonene, sangmikrofonene og forsangerne, som synger sine lovsanger. Det hele blir glattpolert, tynt og hyperemosjonelt.  Det snakkes også mye mellom sangene. En møteleder står ikke alltid fritt til å velge fellessanger selv ut fra det som passer i forhold til program og tale. Nei, dette er lovsangspresteskapets oppgave må vite...

Er jeg så ensidig kritisk som jeg her gir uttrykk for? Nei! Jeg overdriver for å få fram et poeng! Hvorfor hører kulturkritikken bare hjemme på misjonsmarken? Bør vi ikke ha et selvkritisk på det vi driver med her hjemme også? Og burde ikke vi som kritiserer statskirkemenigheter, frikirkemenigheter og andre trossamfunn også kaste et kritisk blikk på det vi selv driver på med? Vi må gjerne kritisere presten, men hvilke alternative prester tar hans plass? Har vi ikke plass for prekestolen, hva tar da plassen? Lerretet eller mikrofonstativene? Har vi ikke tid og rom for prekenen, hva har vi da tid og rom for? Har den postmoderne underholdningskultur tatt over? «Vi morer oss til døde», skrev Neil Postman en gang.  

Bedehuset ble en gang kalt «bedehus». Ber vi i dag?  De kristne ble kalt «lesere». Leser vi Guds Ord i dag? Bedehuset var også et stillhetens hus; et sted for bønn, forkynnelse, refleksjon, ettertanke og stillhet. Har vi plass for stillhet i dag? Er det rom for stillhet mellom lysarkene, sangene, vitsene, de stadig kortere prekenene og de stramme og heseblesende «kjøreplanene» hvor alt er definert ned til det minste minutt?

 

Kommentarer

  1. Joda, langt på vei enig; men så var det dette med kontekstualisering da................

    SvarSlett
    Svar
    1. Mellom de to grøfter (Non-Contextualization og Uncritical Contextulaization) er det noe som heter Critical Contextualization: http://hiebertglobalcenter.org/blog/wp-content/uploads/2013/03/108.-1987.-Critical-Contextualization.pdf

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!