Akutt situasjon for trosfriheten


 
Denne kronikken står på trykk i dagens «Vårt Land», 16.desember.

Illustrasjonsfoto: Det var flere kristne martyrer i det tjuende århundre enn i de foregående århundrer til sammen.

Situasjonen er akutt. I noen land er det faktisk et spørsmål om hvor lenge en kristen tilstedeværelse er mulig.
Julebudskapet som snart lyder i alle verdenshjørner, er en stillferdig beretning om Guds inngripen og tilstedeværelse.  Guds nærvær oppleves fortsatt. Den globale kirke vokser. Prosentandelen av kristne i verden er omtrent den samme som for hundre år siden (cirka 1/3), men folketallet har steget fra to til seks milliarder. Det er derfor flere kristne i verden nå enn noensinne.  

Tyngdepunktet for verdenskristendommen er forskjøvet. Etter at det globale nord i nesten tusen år hadde flest antall kristne, befinner majoriteten av kristne seg nå i det globale sør. Selv om denne endringen har skjedd gradvis i det siste århundre, har dette for alvor vært tydelig fra 1970-årene og frem til i dag.

Parallelt med sekularisering og masseflukt fra kristen tro i nord, og betydelig kristen vekst i sør, utsettes store folkemengder i mange deler av verden for desinformasjon, diskriminering og forfølgelse for sin tros skyld.  The Pew Forum reporterte i 2010 at 75 % av verdens befolkning bor i land med sterke begrensninger knyttet til religiøs frihet. Om begrensningene rammer flere trosretninger, rammes ikke minst den kristne kirke.

Religionsforskere hevder at det var flere kristne martyrer i det tjuende århundre enn i de foregående århundrer til sammen. Det er grunn til å merke seg dette. Dette århundret var ateismens og de totalitære politiske ideologiers århundre. Gud skulle ryddes av veien, om nødvendig med makt. I 1922 ble 2691 prester, 1962 munker og 3447 nonner drept i det tidligere Sovjetunionen. Om 1900-tallet er forbi, er ikke alle grusomheter over. Kraftige brudd på trosfriheten forekommer daglig med uforminsket styrke og med ulike former for nasjonalisme, etnosentrisme, religiøs ekstremisme, islamisme og politisk totalitarisme som utgangspunkt og drivkraft. Ingen har sikre tall, men det tales om to hundre millioner kristne som blir direkte forfulgt for sin tros skyld. Disse utgjør igjen bare en del av alle dem som opplever sterke og uakseptable begrensinger knyttet til religiøs frihet.

Den katolske pave Frans rettet nylig oppmerksomheten mot kristendomsforfølgelse. I en preken advarte han verdens kristne mot å holde troen for seg selv eller å tone ned egen overbevisning for å tekkes aggressive og intolerante omgivelser. Ettergivelse på dette punktet ville, i følge paven, stride mot kristendommens sanne vesen. «De verdslige makter som prøver å gjøre religion til et privat anliggende forsøker virkelig å ødelegge Gud», hevdet han, og oppmuntret alle kristne til å stå fast som Daniel inntil døden. Paven mente at enhver kristen burde stille seg følgende ransakende spørsmål: «Tilber jeg Herren? Elsker jeg Herren, Jesus Kristus? Eller spiller jeg denne verdens fyrstes spill? »

Om pavens gode utfordring er verdt å ta med seg, lyder det kanskje vel fatalistisk når han i samme åndedrag sier at lidelsen som kristne i land som Egypt, Syria og Pakistan i dag lider, er et profetisk endetidstegn «hva som vil skje med alle».  Kirkens Herre formante sine etterfølgere om å ta sitt kors opp og følge Ham. Betyr dette at det er et motsetningsforhold mellom kristen etterfølgelse og en ikke-voldelig kamp mot urett og overgrep i et totalitært samfunn?  Skal kristne minoriteter slutte å kjempe for sine rettigheter, fordi den urett de lider er å betrakte som et ufravikelig endetidstegn?  Den katolske pave mener vel neppe det.

En kan derimot fristes til å spørre hva våre protestantiske kirker i vest har tenkt opp gjennom historien. Flere kirkeledere ble, og ikke uten grunn, beskyldt for å være alt for passive eller unnfallende i forhold til å påpeke kommunismens overgrep mot kristne brødre og søstre i Øst-Europa og det tidligere Sovjet-unionen. I åpenbare forfølgelsessituasjoner kan en ikke nøye seg med å pleie gode relasjoner til kirkelige toppledere som ikke sjelden inngår kontroversielle kompromisser med egne totalitære styresmakter, men en må innhente informasjon om og vise et ekte engasjement for den lidende kirke på grasrota. Vi må la den lidende kirke låne vårt øre, slik at vi kan formidle dens røst både til det verdensvide kristenfellesskap og verdenssamfunnet forøvrig. Konsensusdrevet dialogtenkning som dysser ned den nakne sannhet, eller manglende evne til å tale de forfulgtes sak, kan lett bli en skamplett på vår kirkes historie, enten unnfallenheten skyldes feighet, kirkepolitisk taktikk eller andre årsaker.

Selv om den kalde krigens herjinger er over, er kampen for trosfriheten minst like aktuell. Denne kampen kommer imidlertid lett i skyggen av andre utfordringer. Hvor ofte informerer mediene oss om undertrykkelse av religiøse minoriteter, og hvor ofte kjemper politikere for trosfrihet som en grunnleggende menneskerettighet? Manglende kunnskap eller andre prioriteringer gir trosfrihetssaken begrenset oppmerksomhet. Nord-Korea, Saudi Arabia, Afghanistan, Irak og Somalia har - ikke overraskende - lenge figurert på toppen av den internasjonale religionsfrihets «verstingliste». Men også mange andre land er utsatt. Som flere har nevnt (bl.a. Erling Rimehaug i Vårt Land 29.oktober og 2.november), er for eksempel kristnes situasjon i Midtøsten uhyre dramatisk.

Religiøs forfølgelse er forkastelig uansett hvem som rammes. Den globale kirke, fellesskapet av Kristus-troende, har her et stort ansvar, ikke minst for sine søsken i troen. «For om ett lem lider, lider alle de andre med», skrev apostelen Paulus om den kristne menighet. Men dette er ikke bare et kirkelig ansvar. Politiske myndigheter må også på banen for å utøve press mot regimer som undertrykker trosfriheten. Om ord formidler et budskap, så gjør vår taushet eller handlingslammelse det også. Situasjonen er akutt. I noen land er det faktisk et spørsmål om hvor lenge en kristen tilstedeværelse er mulig.

Hans Aage Gravaas, generalsekretær i Stefanusalliansen

 

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas