Tilgivelse


Illustrasjonsfoto: Tilgivelse forutsetter oppgjør. Tilgivelse
betyr å legge fortiden bak seg og å se fremover
Tilgivelse er et voldsomt ord. Smak litt på ulike varianter av ordet et øyeblikk. Tilgivelse, tilgi, bli tilgitt, og utilgivelig…

Noen ganger er det lett å tilgi. Små filleting klarer vi å se mellom fingrene med, og ”sannsynlige engangsforeteelser” kan vi kanskje også legge bak oss. Med blikk på våre egne skrøpeligheter har vi en viss forståelse for andres feiltrinn. Noe kan være forholdsvis lett å tilgi.

Andre ganger er det vanskelig å tilgi. Det kommer selvsagt an på hva saken dreier seg om og hvordan den berører oss. Vi strever når noen vi opplever har begått skikkelig overtramp mot oss, ikke ser at det er nettopp de som har et forklaringsproblem. Vi strever når de kanskje til og med forventer at vi skal strekke ut en hånd til dem og at vi burde overse eller glatte over det de har gjort. Er det rett av oss å komme løpende etter alle som har krenket oss, utsatt oss for løgn eller halvsannheter, eller som har brukt oss som støtdempere for sine spisse albuer?  Dette er vi ikke uten videre rede til å være med på! Vi kan ikke tilgi når noen holder sannheten nede eller bidrar til at usannheter eller overgrep pyntes på eller blir forsøkt skjult. Vi sliter når ærlighet, oppriktighet, selvinnsikt, anger og oppgjør er totalt fraværende.

Tilgivelse må aldri innebære at vi feier noe under teppet. Det som feies under teppet, feies i virkeligheten inn i fremtiden. Kan vi sette en pen plasterlapp på en ondartet kreftsvulst for så å tro at dette går over av seg selv? Nei, sann tilgivelse forutsetter et oppgjør! Vi må kalle en spade for en spade! Å be om tilgivelse uten å ha gjort noe galt, er det samme som å undergrave eget menneskeverd og selve sannheten. Det er løgn. At noen som har krenket oss forventer at vi skal tilgi dem eller å overse det de har gjort, er dobbel krenkelse. Det kan vi ikke uten videre gjøre. Vi kan saktens bestemme oss for at uretten ikke skal ta kontroll over oss for å komme videre i livet, men vi kan ikke gå på akkord med det vi mener er sant og be om unnskyldning for feil vi vitterlig ikke har gjort.

Å be om tilgivelse når en har gjort noe galt er derimot befriende. Vi gir sannheten rett! Sannhet frigjør!  Det kan koste oss mye, det kan smerte dypt, eller det kan ydmyke oss sterkt, men det leder  til noe godt. Det er også befriende når en i tillegg til oppgjøret oppdager gode måter å gjenopprette den krenkedes ære på. Samklang mellom liv og lære er viktig. Vi kan igjen stå oppreist!

Tenk om alle krenkere i vårt samfunn kunne søke sannheten! Tenk om de våget å ta et oppgjør! Tenk om de vraket feigheten og stoltheten og innrømmet sine overtramp. Da tror jeg både de selv og mange enkeltpersoner, familier, nabolag, menigheter og arbeidsplasser ville blitt betraktelig rikere.

Hva så med tilgivelse i gudsforholdet? Vi er alle syndere, sier Bibelen. Ja, selv de prektigste blant oss. Vi har krenket Gud. Våre egne forsøk på oppgjør vil aldri kunne endre på den krenkelse vi påførte og påfører Gud. Gud kunne heller ikke se imellom fingrene med uretten eller usannheten. Han bagatelliserer aldri synd. Han sendte sin sønn som soning for våre synder. Han lot sin sønn stille opp i stedet for oss. Det skjedde et oppgjør! Sannheten ble opprettholdt! Det ble grunnlag for tilgivelse! I troen på Kristus kan vi derfor kjenne på gleden over å være tilgitt.  Det er i orden i bøkene. Krenkeren og den krenkede har et gjenopprettet forhold. Troen frelser ikke, men det gjør Han vi tror på. Han gir oss del i tilgivelsen. Tilgivelse blir på den måten et herlig ord.
 

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!