Kongelig utmerkelse til misjonsveteran

Ubearbeidet manus fra min hilsen ved Festmøte i Misjonshuset i Misjonshuset, Kristiansand, tirsdag 18.mars 2014, i anledning overrekkelse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden (Ridder av 1.klasse) til Johannes Olafsson.


Johannes Olafsson omgitt av sin kone Kari Bø Olafsson (til venstre) og Fylkesmann i Agder, Ann-Kristin Olsen     

Kjære Johannes og Kari, Fylkesmann, familie og venner!

Gratulerer med dagen! Dette er i sannhet en begivenhet som det er kjekt å få være med på!

Det er nå 66 år siden norske misjonærer kom til Etiopia. Johannes Olafsson, som kom til landet i 1960, fikk være med på et fantastisk eventyr som det knapt finnes maken til og som få kanskje vil komme til å oppleve!  Evangeliet slo raskt røtter hos folkegrupper i Sør-Etiopia som tidligere hadde liten eller ingen kjennskap til kristen tro. Den etiopiske Mekane Yesus-kirken teller nå over 6 millioner medlemmer. Områdene i sør hvor norsk misjon har holdt til har hatt aller størst vekst!

Misjonens engasjement har egentlig hatt større og bredere betydning enn det norske misjonsblader og aviser har maktet å fange opp. Den evangeliske bevegelse, som jeg velger å kalle den, bestående av nordiske misjonærer og etiopiske medarbeidere, skulle få både sosial, politisk og religiøs betydning.

Landet som sådan var ikke helt uberørt av kristendom da nordiske misjonærer ankom. Problemet var at den tradisjonsrike etiopiske ortodokse kirke, som har røtter tilbake til 300-talet, ble av minoritetsgrupper betraktet som herskerfolkets religion, høylandsetiopernes religion, amharareligionen. I dette lå det mange og svært negative konnotasjoner. Så misjonærene måtte møte mange fordommer da de kom. De ble sammenlignet med andre former for innflytelse som de hadde støtt på før. Religion var knyttet til maktapparatet, det sentral-etiopiske erobringsprosjekt, eller koloniseringsprosjekt om du vil. Det var ikke uten grunn at de første misjonærene i Gidole av enkeltpersoner i lokalbefolkningen ble omtalt som «YeHaile Selassie Ashkeråtch» - «Keiser Haile Selassies slaver».

Men pipa skulle få en annen låt da folket fikk se at de stod overfor et helt annerledes konsept; en helt annen påvirkningsfaktor, som de faktisk kunne velge om de ønsket å forholde seg til. Her var ingen tvang. Norske misjonærer var slett ikke keiserens håndlangere eller bevisstløse «nikkedukker», selv om også de – som senere misjonærer - arbeidet innenfor samtidens definerte rammer. Misjonærene kunne ikke uten videre identifiseres med amhara-veldet, den ortodokse kirke eller med hardhendte italienere. Mennesker som var undertrykte, og som befant seg utenfor det etiopiske storsamfunnets privilegier og bevissthet, fikk gjennom misjonærene og misjonens nasjonale nettverk adgang til skolegang og helsetilbud. Det avgrensede – «det lokale» -  ble sammenknyttet med det regionale, nasjonale og internasjonale. Misjonen har på sett og vis bygget opp hele det sivile samfunn i Sør-Etiopia.

Selvfølelse og menneskeverd ble understreket. Lokale ledere stod med ett opp og motsatte seg ulike former for undertrykkelse. Trosforestillinger og religiøse ledelsesmønstre innen tradisjonell religion ble utfordret av «nyheten om Jesus» som ikke var en begrenset stammereligion, men en trosretning som både bidro til å åpne øynene for en global virkelighetsorientering og for det fremvoksende moderne samfunn. Et religiøst alternativ ble presentert. Jesus, «Han som er sterkere enn Satan», ble for mange det nye senter for tilbedelse. Misjonærene var ikke alene. Nasjonale evangelister og vitner betydde utrolig mye. De stod i frontlinjen der evangeliet brøt nytt land.

Johannes Olafsson har vært en bauta i helsevesenet. Som ung misjonær arbeidet han sammen med beryktede veteranleger, som f.eks. Magnus Tausjø, eller «dåktår Tåshe», som sidamoene kalte han.  Men Johannes skulle raskt få prøve seg på egen hånd. Han var som kjent sentralt plassert ved utbyggingen av sykehusene i Yirga Alem, Gidole og Arba Minch. Ja, han var også innom gruvebyen Shakkiso; den tidligere kirkepresident Emmanuel Abraham, som nå er 100 år gammel (!) og som var minister i Haile Selassies regjering, utfordret misjonen på dette. Johannes har vært både hospitallege, regionslege, fylkeslege, helsekoordinator og han var også en tid tilsynsmann for norsk misjon i Etiopia.

Jeg har ikke tid til å gå i detalj her, men vil kort nevne noen karaktertrekk hos Johannes fra tiden vi fikk ha sammen som kolleger i Gidole og fra min kjennskap til arbeidet blant Gidole-folket («Dirasha»).

1.      Folkekjær misjonær. Jeg var sjåfør da Johannes kom tilbake til Gidole i 1992. Et nytt kapittel skulle skrives. En tung sykdomsperiode var over. En sorgprosess var over. Aslaug var ikke med denne gangen. Kari var nå hans kone. Hun hadde også vært i Etiopia før, men nå var hun her i en annen rolle, som Johannes’ kone. Johannes var stille under bilturen fra Addis Abeba til Gidole. Tankene var sikkert mange. Da vi kjører gjennom Gidolebyen senkes farten. Det kryr av mennesker. En godt voksen mann ser inn i bilen. Han får øye på Johannes, river han ut av bilen og gir han en bamseklem. «Abbatatchen temellesewwal»  «Faren vår er tilbake». Gleden var til å ta og føle på. Dette var ikke en enestående hendelse. Jeg har intervjuet mange titalls ledere i Gidole og ellers. Johannes er et gjennomgangstema når deres historie skal skrives.

2.      Dyktig lege – assosiert med smule magi (!). Jeg er naturligvis ikke i stand til å vurdere det medisinfaglige, men har sett Johannes samtale med pasienter. Fylt av respekt for enkeltmennesket, alltid vennlig, forekommende. God relasjon og tiltro til legen er ikke ueffent når en søker behandling! «Bare doktor Johannes tok på oss ble vi friske», var det noen som sa. Troen på legen var sterk, men doktoren forstod seg også på lokal kultur. Det var vel ikke uten grunn at han gav vitaminsprøyter i tillegg til tabletter. Sprøyter virker jo som kjent bedre!

3.      Mentor og forbilde. Hvor mange etiopere har ikke tatt høyere utdanning fordi Johannes oppmuntret dem eller fordi de rett og slett ville bli som Johannes? Han har oppmuntringens gave. Han så enkeltmennesket. Han var en god rollemodell for mange. Han så de dumme, unge, misjonærene som kom ut som «verdensmestere» og som trengte alle de råd som de bare kunne få! Han hjalp dem til å se storheten i etiopiske medarbeidere og til å se verdien av å bygge en nasjonal kirke og nasjonale helseinstitusjoner. Johannes ønsket ikke å etterlate seg bautaer eller minnesmerker over egen fortreffelighet. Han viste vei, løftet andre fram. Som halvt islending, halvt norsk, med oppvekst i Kina og med et godt sett med gener, hadde han den nødvendige kultursensitivitet. Derfor finnes det ikke noe Johannes Olafsson Memorial Hospital i Etiopia, men institusjoner som den dag i dag hjelper mennesker i nød.

4.      Holistisk misjonær. Håndens og Åndens arbeid ble forenet. Han var «holistisk» før begrepet ble funnet opp! Johannes var ikke «lege-nerden» som utelukkende var opptatt av sitt fag, men som så de større sammenhenger. Han elsket luktene, fargene, folket og kirken. Johannes kunne - like naturlig som å arbeide på sykehuset - preke på søndag formiddag i sentrumkirken Gorgora eller ute i landsbyene, i distriktet. Han hadde også her – som ellers –en lydhør forsamling.

Gratulerer med denne dagen, Johannes! Alle gode ord er vel fortjent!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!