Om å legge noe bak seg


Illustrasjonsfoto: Hvordan legge ting bak seg?
 
Jeg har i årenes løp snakket med mange mennesker. De fleste av dem har opplevd både glede og sorg. Noen har kanskje opplevd svært mye av det ene og mindre av det andre.

Svært mange, ja langt flere enn jeg kunne tro, har opplevd krenkelser. Krenkelsenes innhold, form og mengde kunne variere. Det kunne være snakk om krenkelser på det fysiske og/eller psykiske plan og verbale eller non-verbale overgrep mot enkeltindivider.

Det kan koste mye å “leve videreetter seksuelle krenkelser, mobbing i skolegården, ufrysning på arbeidsplassen, offentlig sjikane, eller etter å ha blitt utsatt for manipulasjon og trakasering av kyniske maktmennesker eller selvsentrerte narsissister. Å legge noe bak seger en før eller siden nødt til om en skal unngå at de onde opplevelsene skal få lov til å styre livet fullt og helt. Men det er uhyre viktig at dette styres innenfrahos den som har disse erfaringene og opplevelsene. Hvor ofte får ikke den som har opplevd noe ondt beskjed om å ta seg sammen eller at nå er det tid til å gå videre?

Mer eller mindre velmente kommentarer om å legge ting bak seg kan egentlig innebære nye overgrep. Det en har opplevd forstås som noe som ikke lenger er verdt å dvele ved eller som ikke er viktig nok. En blir indirekte bedt om å tie stille eller forsøke å parkere smerten.

Der sannhet erstattes med stillhet, er stillheten en løgn, er det blitt sagt. Sannheten må ikke begrenses eller settes lokk på.  Krenkelsens utgangspunkt og årsak må, uansett hva det dreier seg om, plasseres. Hvem eier problemet? At krenkere tar oppgjør med sine krenkelser, tar ansvar for dem eller ber om tilgivelse, forekommer dessverre alt for sjelden. Ansvaret for problemet må likevel legges hos krenkeren og ikke hos den krenkede (offeret).  Klarer den krenkede og deres omgivelser å se dette sterkt og tydelig, er det kanskje håp om å komme i det minste noen steg videre, alt avhengig av hvilke spor og konsekvenser krenkelsene har etterlatt seg.  Utidige forventninger fra fellesskapet om at en aller snarest bør legge ting bak seg, virker mot sin hensikt. Det er virkelig et stort problem om det skulle bli slik at den krenkede selv blir omgjort til selve problemet.

Saken som her omtales er alvorlig hvorenn den forekommer.  For meg blir den verst om den skulle forekomme i den kristne menighet, som jeg selv er en del av.  Sannheten vil oppleves svært brutal om den får te-servicet i bibelgruppen eller misjonsforeningen til å klirre. Det blir fort veldig dårlig stemning. Men hva er best? Blir ikke de aller grusomste løgner som oftest fortalt gjennom stillhet?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!