«Jeg er ikke flau»

Publisert i spalten «I Fokus» i avisen Dagen, 8.mai 2014.



Illustrasjonsfoto: Ikke flau, men stolt!
 
«Jeg skammer meg ikke ved evangeliet (Rom 1,16).» Paulus var frimodig. Ikke på egne vegne, men på Guds. Forhistorien talte imot ham. Han var ingen trosfrihetskjempe. Tvert imot. Han ville føre «annerledes tenkende» i fengsel. Kristne måtte utryddes. Om nødvendig med makt.

Så ble alt snudd på hodet. «Jeg er Jesus, han som du forfølger». Fortsettelsen kjenner vi. Forfølgeren ble disippel. Han ble en evangeliets og troens talsmann.

 
Misjon hadde i de første århundrer en fremtredende plass i den kristne menighets liv og bevissthet. Det var nok flere grunner til dette:

§  Kristen tro hadde universell adresse. «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare våre, men hele verdens». Budskapet om Jesu oppstandelse var sant både for «jøde og greker».

§  Den kristne tro var - i motsetning til enkelte andre trosretninger i samtiden - ingen geografisk begrenset «stammereligion». Kristendommen brøt med de lokale begrensinger.

§  Kristendommen evnet samtidig å ikle seg ulike kulturelle klesdrakter. De hedningekristne ble ikke pålagt å følge alle jødiske skikker.  Det var rom for kontekstuell misjon. Evangeliet var med andre ord i sitt innhold universelt sant og i sin form kontekstuelt relevant.

Oldkirkens «misjonærer» og kristne utnyttet sine kontaktflater til fulle. Datidens språk og kultur, kommunikasjonsmidler og politiske situasjon rommet både muligheter og begrensninger. Jødene, en betydelig «innvandrergruppe» mange steder i Romerriket, var et unikt brobyggerfolk.

Vi kan lære mye av den første kristne kirkes misjon og ekspansjon:

§  Kristendommen vokste og spredte seg, også da den var en religiøs minoritet, uten privilegier og under til dels store trengsler. Dette er nokså tankevekkende for oss som har tilhørt en majoritetsreligion og hvor kirken har hatt kort vei til politisk og kulturelt maktapparat.  Det er også tankevekkende når vi ser hvor verdenskristendommen vokser i dag. Hvor henter vi vår frimodighet fra? Henter vi den i Guds ord eller ved å forsøke å gjenvinne eller videreføre de privilegier vi en gang hadde?  

§  Alle kan velge, men det er ikke likegyldig hva vi tror på. Finnes det en tilsvarende overbevisningskraft og evangeliseringsiver i våre menigheter og organisasjoner? Vi er avhengige av frimodighet. Frimodighet til å fremme sann kristen tro. Også der det koster.

§  “Jeg skammer meg ikke ved evangeliet”, sier Paulus. Skammer vi oss over evangeliet? Det er så lett å ha havne i en av to grøfter: Enten å bli så skinnhellige og prektige at ingen tør å nærme seg oss, eller å bli unnvikende, fargeløse representanter for en Christianity Light, uten kullsyre, sukker, farge og smak.

Paulus var ikke flau. Han skammet seg ikke over evangeliet. Dette var et godt utgangspunkt da han forsøkte å trekke med seg romermenigheten i et visjonært evangeliseringsframstøt i retning Spania.

Hans Aage Gravaas, generalsekretær i Stefanusalliansen

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!