Hva er ekstrem islam?

Illustrasjonsfoto: Religiøs ekstremisme




Ekstremisme er langt mer enn hatefulle ytringer og religiøst motivert vold og krigføring.

I NRK-debatten om radikalisme og ekstremisme («Debatten», 28.08.) ble det aller viktigste spørsmålet ikke diskutert: Hva er ekstremisme? Jeg undrer meg over hvorfor inviterer NRK til en viktig samtale mellom norske muslimer om radikalisering og ekstremisme uten at verken programleder eller debattantene gjør forsøk på å klargjøre hva begrepene betyr.

Ekstrem religiøsitet innebærer for meg en forventning eller et krav om å få lov til å proklamere og praktisere det en selv mener er rett og sant uten å gi tilhengere av andre religioner rett til det samme. 
 

Mer enn hat. Ekstremisme er derfor noe langt mer enn hatefulle ytringer og religiøst motivert voldsbruk og krigføring. Enhver sosial gruppering som bidrar til å begrense andres trosfrihet, enten det skjer ved myndighetspålagte restriksjoner eller sosiale sanksjoner, er egentlig eksponenter for «det ekstreme». 

Politikere, religiøse ledere og andre samfunnsdebattanter bør innse at begrepet ekstremisme innebefatter noe langt mer enn bekjempelse av terror, voldsbruk og hatretorikk. Alle aktører og systemer som i ulik grad og med forskjellig styrke bidrar til restriksjoner på trosfrihet for alle bør gjøres til gjenstand for debatt (for eksempel Sharia-lovgivning, blasfemilover osv.).

Lysten til å sensurere eller bekjempe andres tro ved diskriminering, restriksjoner, vold og forfølgelse er statistisk sett meget stor. 76 % av verdens befolkning opplever, ifølge Pew Research Center, restriksjoner knyttet til egen trosutøvelse.  Dette er oppsiktsvekkende tall.  Kampen for trosfrihet for alle og retten til å utøve saklig religionskritikk av andre religioner bør imidlertid ikke settes opp imot hverandre. 

Global debatt. Et annet spørsmål som jeg undret meg over under TV-debatten var følgende: Hvordan kan man med utgangspunkt i en norsk-muslimsk minoritetskontekst diskutere hva som er «sann muslimsk teologi» - uten samtidig å relatere til en større global debatt om hvordan islam faktisk forstås og praktiseres i muslimske majoritetskontekster?

Det er slett ikke underlig at dagens norske muslimer har et sterkt behov for å fortelle at vold, religiøs diskriminering, terror og ekstremisme ikke har noe med islam å gjøre.  De ønsker å frigjøre seg fra stigmatisering og urettmessig fordømmelse, og de hevder at Islam er en kjærlig religion. Min erfaring med og kjennskap til mange muslimer gjør at jeg tror de snakker sant. 
 

Definisjonsmakt. Det er likevel grunn til å spørre hvem som sitter med definisjonsmakten på hvordan islam skal og bør forstås og praktiseres.  Det høres merkelig ut at norske muslimer i et norsk TV-studio diskuterer islamsk tro uten å trekke inn det globale religiøse trosfellesskap og fortolkningsfellesskap som de selv er en del av. Er det ikke en fare for at kontekstuelle minoritetsfortolkninger fremstår som modifiserte utgaver av den islam som praktiseres der muslimer utgjør en majoritet?

Den velkjente egyptiske jesuittfader og islamforsker Samir Khalil Samir ser i alle fall ut til å mene det. Han gir uttrykk for nokså sterke oppfatninger om hva han tenker om muslimers forståelse av trosfrihet (min oversettelse):

«De muslimske ekstremistene sier: ‘Vi respekter og forsvarer trosfrihet’. Men samtidig tvinger de muslimer til å forbli muslimer og nekter dem å konvertere til annen tro. Da spør jeg: ‘Hvor er samvittighetsfriheten?’ Så svarer de: ‘Ja, men vi forsvarer ikke friheten til å gjøre noe galt’.  I realiteten snakker vi to språk og lever i to verdener. I islam finner vi liberale muslimer, som ekstremistene ler av eller reagerer voldelig i mot. Liberale muslimer består av intellektuelle, som utgjør kanskje 1 million mennesker, men hva er vel dette i en verden bestående av 1.5 milliarder muslimer? (jfr: http://www.ncregister.com. National Catholic Register: Father Samir on ISIS: ‘What They Are Doing Is Diabolical’).

Forfølgelse. Den muslimske minoriteten i Norge har samme rettigheter som medlemmer av andre trossamfunn. Om muslimer skulle møte motstand og fordommer blant majoritetsbefolkningen som ikke deler deres tro, har de likevel samme rettigheter og beskyttelse som alle andre norske borgere. De har rett til å velge tro, skifte tro og å praktisere sin tro.

Slike rettigheter har derimot ikke religiøse minoriteter i de land hvor islam er majoritetsreligion.  Åpne Dørers rapport (2014) om forfølgelse av kristne i verden viser at islamsk ekstremisme, eller intoleranse for religiøs annerledeshet, er en hovedkilde til forfølgelse i 36 av de 50 landene som toppet listen. Kopterne - urbefolkningen i Egypt som utgjør omtrent 10 % av landets befolkning på over 90 millioner innbyggere - har slett ikke samme religiøse rettigheter som den muslimske majoritetsbefolkning som har dominert landet siden 600-tallet. 

Det finnes mange tilsvarende eksempler. For noen dager siden kom jeg tilbake fra en reise til Sentral-Asia. Også her stikker myndighetene stadig kjepper i hjulene for religiøse minoriteter. I en av de sentralasiatiske republikkene var det umulig å registrere seg som kristen menighet med mindre man hadde 200 medlemmer, og det er det få som har. Man fikk heller ikke lov til å bygge kirke uten skriftlig tillatelse fra muslimene i nabolaget, og den var det nesten umulig å få. Ropene fra moskeen kunne derimot høres til alle døgnets tider. Her var det fritt fram.


Kamp mot forfølgelse. Det er prisverdig at norske muslimer protesterer mot talsmannen for Profetens Ummah, Ubbaydullah Hussain, og den såkalte Islamske stat (IS). Det er ingen grunn til å mistenke dem for å stå i ledtog med denne ekstremismen.

Likevel er det viktig at norske muslimer, som nyter godt av trosfrihet i Norge, bidrar aktivt i den internasjonale kamp mot religiøs diskriminering og forfølgelse, ikke minst i land hvor muslimer utgjør majoriteten. Dette ville være det sterkeste bidraget norske muslimer kunne gi i kampen mot ekstremisme.

Jeg opplever at Hadia Tajik forenkler det hele når hun indikerer at ekstremisme skyldes mangel på religiøs kunnskap (Vårt Land 9.september). «Gi de unge en koran før islamistene tar dem», sier hun. Med mindre hun har et langt snevrere ekstremismebegrep enn det jeg her opererer med, tror jeg ikke hun har historien med seg når hun hevder dette.

La oss holde fast ved at det er ekstremisme når muslimer, særlig i land hvor islam utgjør en majoritet, ikke står fritt i å konvertere til en annen tro uten politiske og sosiale konsekvenser. La oss også holde fast ved at det er ekstremisme når religiøse minoriteter i de samme land undertrykkes og diskrimineres og reduseres til annenrangs borgere. Dette håper jeg også Hadia Tajik og andre norske muslimer er enige i.


Vold. Er det så en nødvendig sammenheng mellom religion og ekstremisme? Nei, jeg tror selvsagt ikke det. Samtidig kan vi ikke ignorere det faktum at mange voldelige grupperinger både før og nå mener å ha hentet sin motivasjon fra nettopp religion. Dette er en utfordring, enten vi er muslimer, kristne, buddhister eller har en annen tro.  

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!