Religionens rolle i vår tid

MIN TALE VED TILDELINGEN AV STEFANUSPRISEN 2014
TIL PAKISTANSKE ASMA JAHANGIR


Tale ved utdeling av Stefanusprisen

Prisvinner Asma Jahangir
 


 
Komitemedlem Knut Vollebæk
 
  
Konferansier Kristin Storaker
  
 
 
 
 
 
Stefanusalliansen er opptatt av tro. Det er vi ikke alene om. De fleste mennesker i verden er det. Om ikke alle vil betrakte seg som religiøse, har alle et livssyn og en eller annen tro. Hvilken betydning dette livssynet og denne troen har for oss personlig, og hvilken plass vi mener disse bør ha i samfunnet, vil variere.  Ikke bare fra person til person, men fra samfunn til samfunn.
1900-tallet var århundret hvor religionens bekjempelse stod høyt på den internasjonale dagsorden. 1900-tallet var de store ismenes århundre. Om store masser av mennesker måtte bøte med livet, lever religionen fortsatt i beste velgående.

Noen nordmenn fikk seg nok en overraskelse da de for første gang krysset kulturgrenser. «Den religiøse dimensjon», som i det sekulære norske samfunn nok får en stadig trangere plass i det offentlige rom, og som ikke sjelden forsøkes presset inn i en usynlig privat sfære, er en selvfølge under andre himmelstrøk. Religion tas for gitt. Religion gjennomsyrer både tanke, følelser, verdier og handlingsmønstre hos enkeltindivid og kollektiv. Ingen norsk bistandsarbeider, politiker eller andre kan derfor ignorere den religiøse dimensjon om interkulturell forståelse og samhandling er et ønsket mål. Jeg glemmer ikke den lokale partilederen i Etiopia, som en formiddag på 1980-tallet hadde brukt all sin energi på å dunke inn marxistisk propaganda hos sine tilhørere, men som på veien hjem stakk innom på en barselvisitt hos en nabo. Da han forlot rommet, så den iherdige ateisten på den nybakte mor og sa: እግዚአብሔር፡ይባርክሽ! («Igziabhier yibbarikish»!). Må Gud velsigne deg!
Tro er derfor normalt. Ikke «mot normalt» som en kjent norsk skuespiller engang uttrykte det. Og enda mer normal vil trosdimensjonen kanskje også bli i vår vestlige kulturkrets? Om den kristne kirke sliter med regelmessig tilslutning og oppslutning om sine religiøse aktiviteter, er det flere trender som går i motsatt retning. Nye mennesker og nye landsmenn bringer med seg sin tro og lar den slå røtter i ny jord. Dette handler ikke bare om for oss ukjente religiøse tradisjoner, som f.eks. islam, men nye former for kristendom. Visste du at en av de meste besøkte kristne menighetene i Oslo er kinesisk? Og at den meste besøkte kristne menigheten i London er nigeriansk?

Det er på tide at vi får satt i gang en skikkelig debatt om religionens plass i vårt samfunn, både for det norske folks skyld, men også for de mange nye landsmenns skyld som kommer til landet vårt. De fleste av våre nye landsmenn er religiøse. Selv om de fleste av dem finner sin plass i det norske samfunn, lar mediene oss stadig får høre om dem som strever med å finne seg til rette. Deres strev behøver ikke nødvendigvis å handle om overflatiske kulturtilpasningsutfordringer, men også om en kamp for å finne tilstrekkelig plass for trosytringer både på privat og offentlig arena. For mange handler trosfrihet til syvende og sist om aksept for å være seg selv.

For tro er vanligvis mer enn en flyktig følelse som kommer og går. Tro er svært ofte forbundet med sterke overbevisninger, dype verdier, kraftige følelser og motivasjon til målrettet handling. I seminaret som vi hadde tidligere i dag*, ble trosfrihet omtalt som en blant andre rettigheter. Selv om dette selvsagt er riktig, vil jeg likevel løfte en advarende pekefinger. Jeg vil si det så sterkt at trosfrihet faktisk er mer enn én blant mange rettigheter. Jeg vil påstå at trosfriheten lodder dypt. Den berører det aller dypeste av det som konstituerer et menneskes identitet og den må derfor ikke plasseres beskjedent bak i køen eller nederst i vårt verdihierarki.
På grunn av religions betydning for enkeltindividet og kollektivet, er det derfor ikke så overraskende at de fleste vil kjempe for sin tro og for sine sannhetspåstander. Det som derimot er overraskende, er at kampen for andres rett til å tro ikke er like sterk. Ofte er den totalt fraværende. Fristelsen til å sensurere eller redigere andres tro, eller til å utrydde den ved diskriminering, restriksjoner, vold og forfølgelse er statistisk sett meget stor. 76% av verdens befolkning antas å oppleve restriksjoner knyttet til egen trosutøvelse.

Før vi går vi dere, kunne jeg tenker meg at det vil være naturlig å reflektere litt mer over hva religion og trosfrihet er og ikke er.
Studier av religiøse overbevisninger og religiøs praksis er ikke noe nytt. Religionsstudier er en forventet del av fagporteføljen hos de fleste universiteter og høyskoler rundt om i verden. Ja, religionsstudier var høyst vanlig lenge før en var i nærheten av noe som kunne minne om dagens akademia. Religionsstudier i en eller annen form går helt tilbake til de tidligste sivilisasjoner. Selv før de første antropologer begynte med obligatorisk feltarbeid blant nokså utilgjengelige folkegrupper for drøyt et århundre siden, hadde de lest andres rapporter om religiøs praksis. Misjonærer, handelsfolk, og oppdagelsesreisende var nemlig eksponert for ukjente former for religiøsitet, lenge før antropologene ble det.

På grunnlag av sekundærkilder, og med basis i eget livssyn, utviklet antropologene tvilsomme skrivebordsteorier om andres religiøse tro og praksis. Vi kan lett harselere  over dette, men deres betraktninger viser oss noe veldig interessant. Hvor ofte snakker vi ikke med den største frimodighet om andres religiøse tradisjoner uten å trenge inn i hva disse faktisk betyr for dem som tilhører disse tradisjonene? På armlengdes avstand, uten å ha vært i kontakt med disse menneskene, feller vi våre dommer og presenterer våre løsninger. Den selvsikre besserwisser-mentalitet og det paternalistiske utenfrablikk vet alltid best. Med et slikt utgangspunkt er vi dårlig skikket til å samtale om tro og trosfrihet; enten det er på hjemmebane eller på den store internasjonale arenaen.
Om vi skal følelsesmessig og tankemessig engasjere oss i et arbeid for tro og trosfrihet, som jo er en del av vårt oppdrag som organisasjon (Stefanusalliansen), kan vi ikke distansere oss fra de tanker, følelser og verdier som tilhengere av andre religiøse tradisjoner enn vår egen forbinder med deres tro. Religion består gjerne både av kognitive, emosjonelle og verdibaserte dimensjoner. Vi må trenge inn i disse dimensjonene om vi skal makte å forstå hva folk tror rundt omkring i verden er opptatt av, om vi skal forstå hvorfor tilhengere av ulike religioner strides, og om vi har ønske om å gi nyttige bidrag i debatten.

Om religion og tro er gjenstand for endring, handler tro likevel ofte om det som betyr aller mest for oss. Forholdet mellom ikke-religiøse og religiøse livssyn ble en gang definert slik: «Det eller den som betyr mest for deg i ditt liv, er din Gud». Tro er ofte det orienteringspunkt som et menneske orienterer seg ut fra og som beveger mennesker.
Selv om Stefanusalliansen har et internasjonalt perspektiv på sitt arbeid, vil jeg ta utgangspunkt i to nasjonale hendelser når jeg avslutningsvis skal kommentere betydningen av trosfrihet.

Det er i år to hundre år siden Norge fikk sin grunnlov. Ved inngangen til jubileumsåret 2014 viet Kong Harald store deler av sin nyttårstale til refleksjoner om Grunnlovens betydning. Kongen viste blant annet til rettigheter som vi har, men som ikke alle andre har. Trosfrihet ble spesielt nevnt. «Vi kan se for oss at vi er på vei til kirken, moskeen, synagogen – eller til et annet forsamlingssted der mennesker søker sammen med trosfeller. Veien dit er fylt av redsel, for det ikke er lov til å samles. I denne frykten lever mennesker over store deler av verden. I Norge gir grunnloven oss alle frihet til å praktisere vår egen tro», understreket vår folkekjære monark.

Grunnlovsjubileet er blitt behørig markert i løpet av året. Kong Harald oppfordret oss til å feire våre friheter med klokskap. Våre rettigheter bør også omfatte andre. De «gjelder også internasjonalt – og i møte med mennesker som lider. Vi vet at det er mulig å utvikle et land gjennom godt styresett og gode verdier», oppmuntret regenten.

 
Kongen har rett i at trosfriheten står sterkt hos oss.  Samtidig er det ingen grunn til å hvile på egne laurbær. For hva betyr dette i praksis? Det pågår stadig nokså krevende debatter om spørsmål som berører rammene for tro, trosfrihet og trosutøvelse i landet vårt. Hvordan komme til rette med skolegudstjenester, eller med religiøse symboler og klesplagg? Står trosfriheten like sterkt som andre menneskerettigheter, eller har den i praksis lavere prioritet?  Det finnes ingen klare svar, heller ikke i Norge.

 
I 2013 leverte et offentlig oppnevnt utvalg, ledet av Sturla Stålsett, sin utredning om «Det livssynsåpne samfunn: En helhetlig tros- og livssynspolitikk» (NOU 2013:1). Utredningen har allerede skapt debatt, og det er ingen grunn til å tro at det siste ordet er sagt. Vi i Stefanusalliansen ønsker å følge nøye med på hva som skjer på trosfrihetsfronten også her hjemme. Om vi ønsker å være troverdige norske aktører på den internasjonale arenaen, er det viktig at vi er villige til å «feie for egen dør».

 
Brudd på trosfriheten kan gjerne plasseres på en skala fra vond til verst. Vi ser det som vår oppgave å følge nøye med og å sette fokus på både religiøs desinformasjon og diskriminering, trosrelatert forfølgelse og på martyriet, som representerer det ekstreme fravær av trosfrihet.

 
Alle har rett til å tro, skifte tro og gi uttrykk for sin tro. Om menneskerettighetserklæringen begrunner disse rettigheter på en god måte, mener vi også at vår kristne tro hjelper oss til å begrunne dette. Menneskeverdet står høyt i den kristne tro. Vi har rett til å kjempe for det vi tror er sant. Og det gjør vi ofte. Den Gud som vi kristne tror vi en gang skal stå til regnskap for, tvinger seg ikke på noen. Han gir hver enkelt mulighet til å velge. Vi kan velge Ham eller avvise Ham. Gjennom f.eks. målrettet informasjonsarbeid, lobbyvirksomhet, appelltjeneste, forbønnstjeneste og prosjektarbeid i ulike deler av verden er Stefanusalliansen både proaktive og reaktive. Vi ønsker både å forebygge trosfrihetsbrudd og å reagere på trosfrihetsbrudd. Vi støtter opp om de forfulgte.

 
Grunnlovsjubileet har gitt oss et utmerket tidspunkt for på nytt å sette trosfrihet på dagsorden. Vi håper både politikere, medier, utdanningsmiljøer, kirker og andre trossamfunn tar denne utfordringen, også etter 2014. Om vi arbeider for trosfrihet for alle, betyr ikke dette at vi ikke har en tydelig oppfatning om egen tro. Det ligger ingen motsetning mellom å frimodig formidle egen tro og oppfatning om hva som er sant, og å kjempe for trosfrihet for alle.

 
Den andre begivenheten som har satt spor hos oss her hjemme er demonstrasjonstoget i Oslos gater for noen dager siden. Det var imponerende å se store grupper av norske muslimer stå sammen med medlemmer av andre trossamfunn i sin protest mot talsmannen for Profetens Ummah, som på VG-TV friskt og freidig forsvarte den såkalte Islamske statens herjinger i Syria og Irak. Det er sterkt å møte mennesker som til de grader ønsker å frigjøre seg fra stigmatisering og urettmessig fordømmelse, og som tar opp kampen mot ekstremisme og radikalisme.

 
Likevel er dette bare en begynnelse. Enten vi er kristne, muslimer, eller andre, må vi kjempe mot de elementer i egen tro som måtte stå i veien for andres trosfrihet. Ikke-voldelighet er ikke nok. Alle skjulte og åpenbare restriksjoner på andres trosutøvelse må fordømmes. Mangel på trosfrihet og rett til fri trosutøvelse er ekstremt, enten man er en del av en majoritetskultur eller en minoritetskultur. Geografi betyr i så måte ingenting. Ei heller hvem som innehar rollen som forfølger. Vi kan ikke leve med at muslimer forfølges av buddhister i Burma, at Midtøsten tømmes for kristne pga radikale islamister, eller at russisk-ortodokse kristne nå angriper evangeliske og pentakostale trossamfunn i eget land. Vi skal kunne stå fram med det vi selv mener er rett og sant, men vi har ikke rett til å redusere andres rett til å gjøre det samme.

 
Vår prisvinner Asma Jahangir har vært og er en modig kvinne som har kjempet for menneskerettigheter i vid forstand. Hun har bl.a. vært tydelig i sin fordømmelse av angrep på trosfriheten i sitt eget land. Hun har tatt til motmæle mot lovverk som direkte eller indirekte har bidratt til religiøs diskriminering, trakassering, forfølgelse og død for mange mennesker.

 
Historien har vist at varige positive endringer i et samfunn kan best skapes innenfra og ikke utenfra. Dette har skjedd i vårt eget land, og det skjer til stadighet i andre land. Vi tror at Asma Jahangir vil gi et positivt bidrag til det pakistanske samfunn og til verdenssamfunnet for øvrig gjennom sin frimodighet og sitt gode eksempel. Dette vil vi være med på å verdsette gjennom årets tildeling av Stefanusprisen.

 


 

 *Seminar på Litteraturhuset samme dag om blasfemilovgivning ledet av Ed Brown, Lisa Winther og Kristin Storaker.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!