Tid for religionskritikk


LEDERARTIKKEL I MAGASINET STEFANUS NR.5/SEPTEMBER 2014
Illustrasjonsfoto: Rett til å tro og rett til å utøve saklig religionskritikk er ikke motsetninger

Alarmen går. Det haster. Den globale kampen for trosfrihet har aldri vært viktigere enn nå. 75 % prosent av verdens befolkning regnes å leve i land med restriksjoner på fri og fredelig religionsutøvelse.

Trosfrihet blir ofte omtalt som en rettighet.  FNs menneskerettighetserklæring har bidratt til dette. Likevel er vi daglig vitne til at trosfriheten, kanskje den meste fundamentale av alle menneskerettigheter, krenkes.

For den kristne kirke er trosfriheten mer enn en politisk forankret rettighetssak.  Vårt kristne menneskesyn og våre kristne verdier understreker menneskeverdets ukrenkelighet og nestekjærlighetens betydning. Alle mennesker er skapt i Guds bilde. De har alle samme verdi, ansvar og forpliktelser. Verdens skaper og opprettholder, som vi engang skal stå til regnskap for, ønsker at alle enkeltmennesker og folkeslag skal ha et godt liv og at de skal få høre budskapet om evig frelse i Kristus Jesus. Likeverd er en kristen kjerneverdi.

Vi tror at Gud ikke tvinger seg på noen, men at vi kan velge om vi vil tro på ham eller avvise ham. «Tvang til tro er dårers tale», skrev salmedikteren Grundtvig treffsikkert og proklamerte med like stor frimodighet at «frihet følger sannhets ånd».  Det er altså ingen motsetning mellom å forsvare Bibelens sannhetspåstander og å drive med kristen misjon på den ene siden – og på den annen side å kjempe for alles rett til å tro på hva de vil, å skifte tro og å praktisere sin tro.

Dette har ikke alltid vært like selvsagt. Heller ikke vårt eget land. Om den globale kristne kirke fortsatt ønsker å prege samfunnet med kristne verdier, har den heldigvis i økende grad tatt avstand fra teokratisk tenkning. Det går ingen direkte kanal fra Gud til verken politikerne eller kirkeledere med detaljert oppskrift på hvordan landet skal styres. Menigheten og styresmakten har dessuten ulike oppgaver.

Ubaydullah Hussain, talsmann for den norske ekstreme islamistiske gruppen Profetens Ummah, tenker annerledes. Hans mål er å endre det norske samfunnet og verden for øvrig etter modell fra den såkalte islamske staten (IS) i Syria og Irak (se intervju på VG-TV). Hussain, som har figurert på Politiets sikkerhetstjenestes (PST) liste over radikale ekstremister, mener at alle ikke-muslimer vil kunne oppleve trosfrihet dersom de konverterer til islam, betaler beskyttelsesskatt, eller underkaster seg et teokratisk styresett basert på Allahs lover.

Stigmatisering av muslimer må unngås. Like lite som at kristne skal behøve å stå til rette for alt som har vært gjort i kristendommens navn i historien, like lite skal enkeltmuslimer i dag stå til rette for alt som sies og gjøres, motivert av islam.  Samtidig må vi dessverre slå fast at «muslimske land» i liten grad tolererer andres rett til å tro på hva de vil og til å praktisere sin tro. Forskjellen på statens og trossamfunnets rolle utviskes. Trosminoriteter underlegges ved lovgiving, politikk og sosial praksis betydelige restriksjoner, og muslimer kan ikke skifte tro.

Dersom ikke Sharia-lovgiving i mild eller streng form problematiseres, vil andre trosretninger aldri kunne forvente å leve fullstendig likeverdig side om side med islam i noe samfunn hvor muslimer utgjør en majoritet. Ytringsfrihet, trosfrihet, tankefrihet og samvittighetsfrihet vil da for evig og alltid bli en illusjon. Total overkjøring blir sluttresultatet.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!