På flukt hjemmefra


Jeg vil  hjem til min landsby, forteller en pensjonert skolelærer i Karakosh. (Foto: Thea Haavet)

 
For andre gang på hundre år blir kristne i Irak fordrevet eller utryddet. Vi må hjelpe dem. De ber selv om humanitær bistand og internasjonal beskyttelse.

Allerede på veien fra flyplassen til sentrum av provinshovedstaden Erbil i Kurdistan i Irak får jeg høre om flyktningestrømmen.   – Du finner dem overalt. De sover i midtrabatter, parker, provisoriske teltbyer, skoler og barnehager. De preger bybildet, forteller en bekymret drosjesjåfør.

Budskapet blir raskt bekreftet. Vi får del i sterke livshistorier. Vi møter både sinne, skuffelse, sorg, apati og en prøvet gudstro. De strever med store spørsmål. Hvor lenge? Hvor går veien videre? Blir det mulig å reise tilbake igjen? Morgendagen bekymrer kanskje aller mest. For kulden setter snart inn. Tynne tepper og teltduker gir begrenset varme.

Graden av framtidsoptimisme varierer. –Jeg vil tilbake til min landsby, forteller en pensjonert skolelærer fra Karakosh. – Hva har vi å vende tilbake til? spør en ungdom. Han sår tvil om det finnes en framtid i Irak etter den såkalte islamske stats herjinger. På toppen av teltduken bak ham henger et blinkende kors. Dét oppleves i alle fall trygt.

Stefanusalliansen kanaliserer hjelp til flyktningene gjennom ulike lokale kirkelige partnere, som gjennom dette utrustes til å hjelpe sine egne og andre. En kirke som bryr seg er et godt vitnesbyrd til både kristne, muslimer og jezidier.

De kristnes situasjon i Irak er kritisk. Ved Saddam Huseins fall etter den amerikanskledede invasjonen i 2003 var det 1,6 millioner kristne i landet. Nå er tallet redusert til 200 000 -300 000. De aller fleste er spredt for alle vinder. Mange dro til Syria, hvor situasjonen etter hvert utviklet seg fra vondt til verre. For de fleste av disse er dette et stoppested på vei til utlandet.

Hva tenker kirkens ledere om det som nå skjer? Vi møtte en bekymret erkebiskop for den syrisk ortodokse kirken i Mosul, Kirkuk og Kurdistan.  Han er selv blant de fordrevne kristne som nå har flyktet fra sine kjerneområder. Erkebiskopen fortalte om de kristnes dilemma. De måtte enten konvertere til islam, betale beskyttelsesskatt eller flykte. De ble fratatt hus, biler, eiendeler og identifikasjonspapirer. Når vi snakker om alle kirkene på det tradisjonsrike Ninive-platået, begynner erkebiskopen å gråte. – De tok katedralen min i Mosul, fjernet korset, og omgjorde den til moské.

Erkebiskopen sammenligner dagens situasjon med folkemordet mot armenerne og syrianere for hundre år siden. Det som skjedde den gangen var riktig ille, men den bølgen som nå rammer de kristne skaper en helt ny dimensjon. For første gang i kristendommens totusenårige historie i Irak feires det ikke lenger gudstjeneste i kirkens kjerneområder.

Situasjonen i Irak krever både ord og handling. Langsiktig humanitær hjelp, politisk inngripen og internasjonal beskyttelse av utsatte grupper er nødvendig. – Jeg vil ikke gi de kristne råd om hvorvidt de skal bli værende i Irak eller forlate landet. Det må de bestemme selv. Men jeg sier til dem at de skal holde fast ved sin tro og stole på Gud, sier erkebiskopen. Hans bestemte ansiktsuttrykk gir sterke signaler om at han personlig ikke har tenkt å fremstå som hyrden som overlater de gjenværende fårene til ulvene. Han vil være der for dem. For det er her de hører hjemme.

Hans Aage Gravaas, generalsekretær
 
Lederartikkel i Magasinet Stefanus nr. 6 (Oktober/november) 2014

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!