Religion – ressurs eller fare?


Billedtekst: Jonas Gahr Støres "kontantstøttesflørt" sammenlignes med IS' herjinger i Syria/Irak
 
Det ble oppstandelse da Jonas Gahr Støre sådde tvil om Arbeiderpartiets programfestede motstand mot kontantstøtten. Rigmor Aasrud rykket raskt ut med beroligende ord: - Jonas liker å tenke høyt. Partiprogrammet står fortsatt fast.

Jeg lar interne diskusjoner i Ap ligge, men har derimot behov for å kommentere noen av etterspillene etter Støres «høyttenkning». I stedet for å kommentere selve saken, går tidligere journalist i Dagbladet, Sissel Benneche Osvold, i strupen på personen Støre og hans livssyn. Hun er mektig opprørt og mener at «Kristen-Jonas» nå må stoppes (Vårt Land, 23.september). Tidligere kulturminister Åse Kleveland går hakket lenger ved å trekke forbindelseslinjer mellom Støres kristne livssyn og IS-massakrene i Syria/Irak: – Jeg respekterer selvsagt at Støre har et kristent livssyn, men akkurat nå, når vi med rette kritiserer stater og kulturer som blander religion og politikk med de mest forferdelige konsekvenser, så gjelder det å leve opp til våre egne idealer, slår Kleveland fast.
Billedtekst: Åse Kleveland


Da jeg leste dette (på flyet til nettopp Irak!), var det min tur til å sette morgenkaffen i halsen. Mener Kleveland på alvor at det er grunn til å sammenligne Støre med «den islamske stat»? Er enhver «kobling mellom religion og politikk» identiske? Er Støres forsiktige konstantstøtterefleksjon på samme nivå som terrorister som dreper dem som avviker fra egen tro? Er Støre en trussel for verdensfreden?

La oss slå fast følgende:

Enhver politiker har, som ethvert menneske, sitt livssyn og verdisyn. Derfor er koblinger mellom tro og politikk uunngåelige.

Religiøs og ikke-religiøs tro berører identitet, verdier, tilhørighet, tanke, hjerte og handlinger. Krever man at troende mennesker (også politikere) ikke skal kunne gi uttrykk for sin tro, eller at deres tro ikke skal ha praktiske konsekvenser, ber man dem egentlig om ikke å være seg selv.

Retten til å tro, utøve sin tro og skifte tro er godt forankret i Menneskerettighetserklæringen.  Troen er ikke forbeholdt det private rom eller den subjektive sfære, men den skal kunne leves ut. Ja, ingen kan kreve å slippe å bli eksponert for andres tro, heller ikke i det offentlige rom.

Kristen nestekjærlighetspraksis og arbeiderbevegelsens solidaritetshandlinger er – på ulikt vis og med ulik begrunnelse– «tro virksom i kjærlighet»; verken mer eller mindre.

Politikken har sine spilleregler. Det er allment kjent i vår kirkevirkelighet at det er stor forskjell på de virkemidler og oppgaver som statens demokratiske prosesser byr på og de oppgaver og virkemidler som tilhører «menigheten» (trossamfunnet).  Dette innebærer likevel ikke at religiøs tro og religiøse verdier ikke har berøringspunkter med politisk tenkning og praksis. Og er dette et problem?

Koblingen mellom religion og politikk synliggjøres ulikt. Religiøst motivert vold, teokratisk tenkning, blasfemilover og Shariatenkning er noe annet helt annet enn det verdisyn og den politiske praksis som såpass ulike «troende» parlamentarikere som Jonas Gahr Støre, Erik Solheim og Kjell Magne Bondevik står for.

Dette burde Åse Kleveland ha skjønt. Jeg mener hun skylder Støre en unnskyldning.
 
Hans Aage Gravaas, generalsekretær i Stefanusalliansen
Først publisert i avisen Dagen, torsdag 9.oktober 2014.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!