Misjon i utvikling


Det er tid for tettere samarbeid mellom ulike aktører
 
Verdenskristendommens tyngdepunkt er for lengst forflyttet sørover, og unådde folkegrupper befinner seg der vestlige misjonærer har begrenset adgang. Den globale kirkes samarbeidsrelasjoner, arbeidsmåter, oppgavefordeling, ledelsesmønstre og økonomiske disposisjoner må derfor tilpasses nye realiteter.

Forrige århundres norske misjonshistorie var preget av masseeksport av misjonærer. Så sent som på 1980-tallet var Norge det land i verden som sendte flest misjonærer i forhold til folketallet. Store skarer av misjonærer ble rekruttert, utdannet, sendt og underholdt. De som av ulike grunner gikk ut av tjenesten, ble raskt erstattet. Misjonsskolene masseproduserte misjonskandidater som brikker på et samlebånd.

«Misjonsindustriens» investeringer gav stor avkastning. Evangeliet nådde ut, mennesker kom til tro, nye kirker ble etablert, og mange mennesker fikk del i helsetilbud og utdanning. Norske misjonærers samspill med lokale krefter og prosesser gav gode resultater.

Nå er det nye tider. Norske misjonærer blir stadig færre. En forandret misjonskontekst krever dessuten omstillinger. Samarbeidet med lokale og regionale aktører bør bli enda tettere. Arbeidsfordelingen mellom partene må justeres. Kirkene i sør må slippe enda sterkere til. Misjon handler ikke om utsendingenes geografiske opprinnelse, men om hva som i størst grad sikrer kontekstuell tilnærming, sann og troverdig kristen formidling, effektiv ressursutnyttelse og kontinuitet i arbeidet.

I motsetning til mange andre organisasjoner, sender Stefanusalliansen ikke egne misjonærer, men samarbeider med lokale og regionale partnere. De fleste av folkegruppene vi arbeider blant, befinner seg dessuten der utenlandske misjonærer har svært begrenset mulighet til permanent tilstedeværelse.  Våre ansatte har betydelig og variert internasjonal erfaring. Fra vår hjemmebase i Norge har vi som fellesskap gledet oss over at vi kan være mentorer, rådgivere og støttespillere for mange lokale ledere som bærer tunge byrder og som bor i land med begrenset trosfrihet og tilgang til evangeliet. Vi har vært engasjert i mange diakonale prosjekter, og vi har satt inn økonomiske ressurser der disse trengs mest. De forfulgte kristnes sak er også blitt behørig satt på dagsorden her hjemme.

Amerikaneren David Garrison skrev på 1990-tallet en spennende bok om «The Nonresidential missonary». Han skriver her om erfarne misjonærer som arbeider målrettet mot konkrete målgrupper, men som av ulike grunner - enten personlige eller arbeidsmessige – har fast bopel hjemme eller i andre land enn der den «egentlige» virksomheten foregår.  De har likevel en viktig «mentorkontakt» med lokale partnere.

Det forundrer meg at ikke flere norske misjonsorganisasjoner har sett verdien av slike misjonærer. Enkelte norske misjonærer, som av ulike grunner så seg nødt til å avbryte tjenesten ute, opplevde seg «avskiltet» da de kom hjem. Deres kompetanse, gode råd og dyrt kjøpte erfaringer, som misjonsorganisasjonene selv i stor grad hadde påkostet, ble ikke lenger etterspurt. Misjonsledelsen, som kanskje mente at nye land og områder heller burde ha prioritet, forstod ikke at misjonærenes brennende engasjement for et konkret land eller folk simpelt hen ikke kunne «fases ut». Dette var et arbeid de hadde gitt sitt liv til og som de hadde stor kunnskap om.  Noen av de «vrakede» misjonærene, som fortsatt hadde sitt hjertet i sine tidligere arbeidsland, var ofte flinke formidlere og «fundraisere». Da misjonsfellesskapene ikke evnet å se hvilken ressurs de var, startet noen av dem «konkurrerende» virksomheter og prosjekter.

Om tidene og oppgavene endres, er det fortsatt behov for ulike gamle og nye koster…
 
Lederartikkel i Magasinet Stefanus 7/2014.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!