De lidendes usminkede historie

 
 
Kirkeledere i flere land ber oss ta på alvor de dypereliggende årsaker til at Midt-Østen nå tømmes for kristne. Blant annet utfordrer de vår «politisk korrekte» forståelse og omtale av islam.
 
Status på trosfriheten i land hvor muslimer utgjør majoriteten, skulle være godt dokumentert. Åpne Dørers rapport (2014) om forfølgelse av kristne i verden viser at islamsk ekstremisme og intoleranse for religiøs annerledeshet er en hovedkilde til forfølgelse i 36 av de 50 landene som toppet listen. Muslimers forventninger eller krav om å få lov til å proklamere og praktisere det de selv mener er rett og sant uten å gi tilhengere av andre religioner rett til det samme, verken kan eller bør bagatelliseres.
Min kontakt med kristne og kirkeledere i noen av mest utsatte landene bekrefter at vi står overfor et globalt problem. Selv om forekomster av brudd på trosfriheten i verdensmålestokk rammer ulike religioner og livssyn, og helt klart også muslimer, er det ingen tvil om at islam representerer en svært betydelig faktor.

Hva er islam? – «Hvis ‘den islamske stat’, Al Shabaab, Al Qaida, Boko Haram, Taliban og det egyptiske muslimske brorskap ikke er islam, hva er da islam?» spør en sentral irakisk kirkeleder, som fnyser av vår referanse til «moderat islam». Hans og mange andres erfaringer er ikke gode.

Å fremme slike synspunkter i norske medier kan oppleves vanskelig, ikke minst for de av oss som faktisk kan vise til flere gode erfaringer med fredelige og «moderate» muslimer. Samtidig er det viktig at de «stemmeløses røst» også bli hørt i en norsk offentlighet hvor interreligiøs dialog og kulturell toleranse ofte blir tillagt stor vekt. At utsatte kirkeledernes navn og identitet ikke kan oppgis av sikkerhetsmessige hensyn, understreker sakens alvor. Dette er altså ikke en akademisk lek, men et graverende globalt problem. For mange mennesker handler det om et være eller ikke være.

Drives ut. Dette har den romersk-katolske pave Frans og den ortodokse patriark Bartholomeus forstått. De er ikke villige til å akseptere at kristne nå drives ut av områder hvor de har bodd i 2.000 år; lenge før det i hele tatt var noe som het islam. Da de to kirkelederne møttes i Istanbul nylig, utfordret de både muslimske religiøse ledere og statsledere nokså ettertrykkelig til å handle. Men hva så med vestens kirkeledere og statsledere? Har de forstått det som de katolske og ortodokse kirkers overhoder tydeligvis har forstått og som de utfordrer muslimene til å forstå?

Flere kirkelige minoritetsledere i øst vi har vært i kontakt med, mener at misforståelser og handlingslammelse preger hele den vestlige verden. Problemene, som kanskje alltid har vært der, har formentlig eskalert de siste førti årene, får vi høre. Mange hadde trodd at vestlige kirker og statsmakter kunne bidra til å reversere bølgen av press og forfølgelse, men har i stor grad blitt skuffet. Nasjonale kirkeledere angir flere grunner til at deres forventninger ikke er blitt innfridd.
For det første har ikke minst de vestlige mediers og regjeringers sekulære tankesett og mangel på religiøs kompetanse, ført til at de ikke har forstått den religiøse dimensjonen av problemet og som gjerne angis å være hovedproblemet. For det andre hevdes flere lands utenrikspolitikk, spesielt den amerikanske, men også den britiske og franske, være styrt av egeninteresser. Oljeinntekter, lukrative våpenavtaler og egen nasjonal sikkerhet har forhindret dem fra å ta tak i viktige problemkilder i Midtøsten.

Korrekthet et problem. For det tredje angir kirkelige minoritetsledere «politisk korrekthet» som et alvorlig problem. Vestlige kirkelederes redsel for å snakke sannferdig og ærlig om problemene som islamsk teologi og teokratiske samfunnsstyre representerer, har ifølge «de stemmeløse» vært underkommunisert. Samtidig opplever de å se små tegn på at denne situasjonen kanskje er i ferd med å endres. For eksempel har flere misjonsorganisasjoner satt de forfulgtes sak ettertrykkelig på dagsorden. For det fjerde hevdes det at vestlige kirker ofte er så opptatt av egne små og store problemer at de verken har tid eller energi til å gi et tilsvar på de utfordringer som den lidende kirke står overfor. Til sist, angis den fysiske avstand mellom «vesten og resten» også som årsak til at problemene ikke blir helt tatt på alvor.

Enkelte kirkeledere i øst spør seg videre om det er en skjult helhetlig strategi bak alt som skjer, rikelig finansiert av oljerikdommer, og som også påvirker den globale medieverden. Desinformasjon fra uærlige eller kompromitterende kilder hevdes bidra til ytterligere forvirring og misforståelser, og grov forvrengning av årsakene til religiøs konflikt rundt om i verden, hevdes å forekomme. De mener at det finnes nok av bevis for å støtte et slikt resonnement, og de spør seg hva som er de langsiktige mål og det forespeilte sluttresultat hos dem som angivelig står bak en slik strategi.

Diskriminerende. Kristne minoritetsledere hevder at de ikke bare står overfor en kamp mot voldelige ekstremistiske grupperinger, men like mye en kamp mot diskriminerende muslimske majoritetssamfunn som både på myndighetsnivå og samfunnsplan ikke gir reell trosfrihet til andre enn seg selv.

Mens vestens kirker og myndigheter nølende avventer situasjonen eller reflekterer over hva de skal gjøre, blir kristne drept eller gjort til slaver. Kirker blir brent, og hele samfunn av kristne blir noen steder helt utryddet. «Martyri kan jeg godta, men ikke folkemord!» sa en syrisk-ortodoks biskop da uroen startet for noen år siden. Det ser ut til at kirkene i islam-dominerte land fortsatt må kjempe hardt for egen overlevelse og fremtid. Skal vestens kirker, statsledere og medier stilltiende se på at en kristen sivilisasjon utryddes?


PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND, 18.DESEMBER

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!