Innlegg

Viser innlegg fra 2015

Får vi ikke lov til å gi uttrykk for vår tro?

Bilde
Flyktningestrømmene utfordrer oss. Stemningen i folket har svingt fra den ene ytterligheten til den andre. Politikerne dilter etter. Fra svulstige ord på partienes landsmøter hvor vårt moralske ansvar ble løftet frem, kappes alle nå om å være mest restriktiv. Det er grunn til refleksjon, ettertanke og analyse. Hva har skjedd?

Jeg lar dette ligge her. Jeg vil fokusere på noe annet. Det skal handle om trosuttrykk. Hvilke samfunnsverdier ønsker vi at flyktningene som søker opphold i Norge, skal møte? Spørsmålet er ikke enkelt. En ting er hva vi sier vi ønsker å formidle, noe annet er hva vi faktisk formidler.
En skulle tro at de som kommer til oss i disse tider, fikk et møte med en av våre viktigste kulturtradisjoner, julehøytiden. Men nei, det ser det ikke ut til at Utlendingsdirektoratet (UDI) vil la dem få lov til. Kristne organisasjoner som viste nestekjærlighet og samfunnsansvar ved å stille sine leirsteder til disposisjon, ble bedt om å fjerne det kjæreste av alle symboler, korset. …

Forfulgt, men sterk

Bilde
Den forfulgte kirke har stor styrke midt i forfølgelsene og lidelsene. Slik var det i Apostlenes gjerninger og slik er det i dag.


Unntakstilstand. Ekstraordinært. Dramatisk. Dette var situasjonen i Apostlenes gjerninger (Apgj.11:19-26). De kristne ble presset ut. Ut av sine hjem og nabolag. Vekk fra sine landområder. Ut i det ukjente. Menneskemasser på flukt.

Det som skjedde da, ligner litt på dagens situasjon. Forfølgelse. Tortur. Drap. Båtflyktninger. Flyktningeleirer. Pengeutpressing. Menneskesmuglere. Bosetning i ukjent land. Blandet mottakelse.
Et norsk Antiokia? De forfulgte kristne i Midtøsten ble en velsignelse. I begynnelsen så det ikke slik ut. Drapet på Stefanus og hans likesinnede satte en støkk i de fleste. De kristne var fritt vilt. De ble drevet på flukt. Men midt i det hele skjedde noe godt. På grunn av forfølgelsen ble evangeliet spredt til middelhavsområdene, Nord-Afrika, Midtøsten og etter hvert videre i Romerriket. Uten innvandrermenigheten Antiokia hadde det …

Kjølig mottakelse, men full seier: en julebetraktning

Bilde
«Han kom til sitt eget og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11).
Ingenting var mer sant om Jesus. Han hørte hjemme overalt, men møtte motstand overalt. Slik var det da, og slik er det nå. Jesus får stadig en kjølig mottakelse.
Messias skulle komme. Men hvilken Messias? Forventningene sprikte. Jesus sprengte alle rammer og kjente kategorier. «Folket var slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde» (Matt 7,28-29).
Selv noen av dem som tok imot ham, tvilte. «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11,3) ville vekkelsespredikanten og Jesus-vitnet, døperen Johannes, vite. Han satt i fengsel og ble senere henrettet. Hadde han levd på en livsløgn? Han tvilte. Troen ble satt under press.
Samtidig var Jesus ofte populær. Spesielt der hvor folk fikk det de ville ha. Hvem gledet seg ikke over helbredelser og undere? Men fra begynnelse til slutt fikk han likevel ofte en nokså kjølig mottakelse. Hvem kunne han egentlig stole…

Hvorfor krangler vi?

Bilde
Jesus ba om at vi som tror på ham skal «være ett». Da bør også vi kjempe for å være det, så langt det er mulig.
Jeg sitter i lobbyen på SAS-hotellet. Min samtalepartner og jeg er forskjellige. Vi tilhører ulike trossamfunn og har ulike erfaringer. Jeg har opplevd trosfrihet hele mitt liv, han måtte flykte for sin tros skyld. Hans viktigste livsvalg ble tatt da han med kniven på strupen valgte Jesus fremfor tvangskonvertering til islam.
Erkebiskopen av Mosul og jeg er forskjellige, men vi har felles drømmer. – «Mitt folk trenger å bli grunnfestet i troen på Jesus og bli kjent med Bibelen», sier han. Jeg nikker samtykkende. – «Det trenger jammen vårt folk også», sier jeg blygt. Vi er begge opptatt av at evangeliet skal ut til vårt folk. – «I hvilken grad er samholdet mellom de ulike kirkesamfunnene i Irak blitt påvirket av krigen?» spør jeg forsiktig. – «Vet du hva», sier han. «Når «den islamske stat» (IS) betrakter de kristne som én gruppe, ja, da må vi kristne kunne være i stand til det…

Både her og der

Bilde
Det er høysesong for oss. Dette er tiden for både fakkeltog og "Søndag for de forfulgte".  Vi gleder oss over dette. Engasjementet er stort. Samholdet er sterkt. På tvers av kirketilhørighet, generasjoner og vårt vidstrakte land trår man til. Den gode sak løftes opp og frem. Jeg vil rette en stor takk til dere alle som er med - både på den ene og andre måten og gjennom givertjeneste og bønn. Fakkeltoget her i Oslo ble en mektig opplevelse. Vi fikk besøk av erkebiskopen av Mosul, Kirkuk og Kurdistan, Nicodemus Daoud Matti Sharaf. Kollega Thea Haavet og jeg møtte han for første gang i fjor, like etter at han sammen med sitt folk måtte flykte fra Mosul. En sterkt berørt biskop fortalte gråtkvalt om hva som hadde skjedd. Et år senere kom han altså til Oslo. Vi ble alle beveget av hans gripende historie. Konflikten i Syria og Irak forsterkes. Alle lider. Alle rammes. Fattigdommen og nøden vokser. Menneskeverdet krenkes. Millioner er på flukt fra sine hjem for å finne trygghet og be…

Hat og hevn øker voldsspiralen

Bilde
I de fleste muslimske majoritetsland utsettes minoriteter for hatkriminialitet, religiøs diskriminering, vold, forfølgelse, fengsling, tortur eller drap. Dette kan ikke feies under teppet.
Hat og hevn utløser en voldspiral som skaper større avstand mellom mennesker med divergerende livssyn.
Etter terroren i Paris uttalte statsminister Erna Solberg: «Vi skal være forsiktige med å trekke raske konklusjoner». Dette var en klok formaning. Selv om «Daesh» (IS) har påtatt seg ansvaret for udåden, har ingen full oversikt over det totale hendelsesforløp og alle årsakskjeder. Uansett er det viktig å understreke at når slikt skjer, er det først og fremst terroristene selv som må bli stilt til ansvar for sine ugjerninger, uavhengig av hvem og hva som har motivert dem til å begå de uhyrlige handlingene.
Frykt. Terroren rammer oss alle, enten direkte og indirekte. Det er likevel viktig å skjelne mellom hvordan vi rammes og hvilke konsekvenser terrorhandlingene får for ulike grupper av vårt samfunn:

Vær så snill og help oss!

Bilde
Opprop presentert ved Utenriksdepartementet under fakkeltoget i Oslo, 5.11.2015

Kirkeklokkene har stilnet. For første gang i den kristne kirkes historie feires det ikke lenger gudstjeneste i den flotte katedralen i Mosul. Bønnene som har steget opp fra Ninevesletten gjennom århundrer, ja, årtusener, er tvunget til taushet. Folkegrupper som har bodd i Irak og Syria i årtusener, lenge før det var noe som het islam i Midtøsten, jages i dag vekk fra sitt land – sine forfedres land – fordi de tilhører «feil» religion. De kristne er ikke alene. Også andre religiøse minoriteter rammes hardt. Brutaliteten er grenseløs.
I kveld står vi sammen. Vi står her på vegne av millioner av mennesker som lider for sin tros skyld. Vi ønsker å markere at vi står sammen med dem. Vi ønsker å gi uttrykk for vår nestekjærlighet. Vi står sammen med jenter og kvinner som opplever å bli seksuelt misbruk og å bli solgt som om de var en handelsvare. Vi står sammen med gutter og menn som tvangskonverteres og trenes …

Kirkelig vigselsrett og trosfrihet

Bilde
Debatten om kirkelig vigsel av samkjønnet ekteskap er slett ikke over. Mye må gjennomtenkes. Saken har mange dimensjoner: Den teologiske dimensjonen handler om hva som er rett kristen forståelse av ekteskap og samliv. Det er ikke rart det blir bråk når kirker i vest forkaster den globale kirkes tradisjonelle syn på ekteskap og familie. Ikke minst fordi det betyr at de overser den økumeniske dimensjonen som trekker i motsatt retning. For kirker i sør fremstår Vestens kirker nå som sekulære folkereligiøse «sekter», avsondret fra det globale trosfellesskap. Det er imidlertid ikke rart at kirken lenge har stått i konflikt med omverdenen. Det tradisjonelle synet på ekteskapet kolliderer utvilsomt sterkt med det individualiserte og sekulariserte samfunns verdier. Kirkevalget for noen uker siden viser tydelig at majoriteten i kirkens medlemsmasse ønsker seg vekk fra denne konfliktsituasjonen ved å tilpasse seg den kulturelle dimensjonen («gallupmoralen»). Kirken representerer altså ikke lenger…

Et møte med den lidende kirke - og meg selv

Bilde
Jeg har vært ansatt i Stefanusalliansen i drøyt to år. Min nye arbeidshverdag er perspektivrik. Mange møtepunkter med mennesker og utallige internasjonale reiser har satt spor. Hardt pressede kristne har gitt meg del i sine usminkede livshistorier og dyrt kjøpte troserfaringer. Jeg kjenner meg både rik og utfordret; ikke minst hva mitt eget trosliv angår.
Gjentatte ganger har trosfrihetens betydning blitt lagt innover meg . «Du vet ikke hva du har før du har mistet det», er det blitt sagt. Å sitte ansikt til ansikt med hardt prøvede mennesker som ikke har trosfrihetens rettighet ivaretatt, setter spor. Det har gjort meg vekselsvis arg, oppgitt, sint og avmektig. Retten til å tro, bytte tro og praktisere tro, offentlig så vel som privat, må sikres på alle bauer og kanter. Det er noe fundamentalt galt som skjer når et lands myndigheter og politikere gjennom lovverk, rettspraksis, ord og handling blander seg inn i enkeltmenneskers tro og trossamfunnenes indre liv. Det er også noe fundamen…

Store muligheter i Nord-Korea

Bilde
Stefanusalliansen har i lang tid hatt et sterkt fokus på Nord-Korea. Sammen med flere samarbeidspartnere har gitt viktige bidrag på ulike fronter.
En av våre partnere, Peter Hahn, vokste opp i Nord-Korea, men forlot landet i ung alder. Med utenlandsk statsborgerskap og ved oppnådd pensjonsalder returnerte han til landet. Han har nå i over femten år stått i bresjen for et omfattende sosialt arbeid. Sammen med gode medarbeidere har han arbeidet hardt. De nyter stor tillit i lokalbefolkningen. De snakker språket, kjenner kulturen og har god inngang. Stefanusalliansen har i mer enn ti år støttet flere av deres prosjekter i de nordlige områdene av landet, nært grensen til Kina. Vi har også selv besøkt landet mange ganger.
Boller, soyamelk og mer

Arbeidet er variert. Stefanusalliansen har først og fremst støttet produksjon og distribusjon av ernæringsrike boller og soyamelk til nordkoreanske barn i skoler og barnehager. I et land med store utfordringer og hvor faste og regelmessige måltider l…

Vekst under press

Bilde
Historien om den kristne kirke i Vietnam er perspektivrik. Etter fire århundrer med forfølgelse og 130 000 martyrer har den katolske kirke i Vietnam i dag over 8 millioner medlemmer. Den er dermed en av de største kirkene i Asia. Den protestantiske kristenhet som er betraktelig yngre, det vil si drøyt hundre år gammel, viser tilsvarende utvikling. Ved Vietnamkrigens slutt i 1975 var det snakk om cirka 160 000 evangeliske kristne. I 2011 kunne en berette om 1,4 millioner. Dette betyr en nidobling. Og veksten ser ut til å fortsette i uforminsket grad.
Den kristne kirke har ofte hatt en enestående evne til å slå røtter blant marginaliserte etniske minoriteter, slik også i Vietnam. I fjellområdene midt i landet og i nordvest har evangeliet spredt seg raskt. Ikke minst blant hmong-folket. Men også blant den vietnamesiske majoritetsbefolkning er det også sterk vekst. En av Stefanusalliansens partnere, som er ledere for en av landets evangeliske kirker, har på få år bidratt til å etablere 800…

Ikke et skjellsord

Bilde
Trond Bakkevig spør om «araber» er et skjellsord. Naturligvis ikke. Dette handler om noe helt annet.
Av Hans Aage Gravaas, Generalsekretær Stefanusalliansen, og Stig Magne Heitmann, Informasjonsleder Åpne Dører
Vi har ikke tenkt å videreføre en lang meningsutveksling med Trond Bakkevig om kategoriseringen av kristne i Midtøsten, men vil gi en sluttkommentar etter hans siste innlegg (Vårt Land 7.august).
Utgangspunktet var altså en respons på Frank Aarebrots påstand om norske kristnes manglende støtte til «arabiske kristne» og et ubalansert Israelsfokus. Vi mente, og mener fortsatt, at Aarebrot sauser sammen likt og ulikt. «Araber» blir her brukt både om dem som vedkjenner seg denne kategorien og dem som ikke gjør det. Hvem de såkalte «norske kristne» er, er også uklart. Norsk kristenliv representerer et meningsmangfold. Vi har dem som taler Israels sak, kanskje på bekostning av andre, og dem som uavbrutt kritiserer Israel. Men majoriteten befinner seg vel et sted mellom ytterpunktene?
Ik…