Europa på kokepunktet

Illustrasjonsfoto: Demonstrasjoner i Tyskland
En må kunne snakke fritt og åpent om islamismens utfordringer uten å bli stemplet som rasist, og vedkjenne seg muslimsk tro uten beskyldninger om å være terrorist.
 
Sjelden har debatten om Europas fremtid og utvikling vært like intens som nå. Det er viktig at debatten fortsetter og at alle er med.

Nyhetsbildet setter spor. Flere enkelthendelser har på kort tid utfordret oss. Om disse hendelsene er sammensatte og forskjellige, setter de viktige demokratiske, kulturelle og livssynspolitiske prinsippspørsmål på dagsorden:

Vårt naboland Sverige preges av et krast politisk ordskifte, som handler like mye om ytringsfrihet og rammene for demokratisk deltakelse i et multikulturelt samfunn som synet på Sverigedemokraterna. Statsminister Stefan Löfven sier han aldri vil bidra til at Sverigedemokraterna får politisk innflytelse og omtaler partiet som et nyfascistisk parti.

Pegida. I Dresden i Tyskland arrangerte den antimuslimske bevegelsen Pegida en marsj med krav om strengere asyllover. Rundt 18.000 mennesker deltok i marsjen, som ble etterfulgt av markeringer i andre land, og som igjen har utløst en rekke motdemonstrasjoner. Forbundskansler Angela Merkel og flere tyske partiledere har fordømt Pegida-marsjene og bedt tyskerne vende ryggen til en bevegelse stemplet som en sammenslutning av hatefulle rasister og nazister.

Terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris har intensivert debatten ytterligere. Rasende islamister stod bak likvideringen av uskyldige enkeltindivider etter trykking av «blasfemiske» karikaturtegninger. Hendelsen representerer et betydelig angrep på ytringsfriheten, som er selve hovedpulsåren i et moderne demokrati. Den tyske avisen Hamburger Morgenpost som etter hendelsen i Paris trykket Charlie Hebdos karikaturer av profeten Muhammed, ble angrepet med stein og brennende gjenstander søndagen etter.

Den ene enkelthendelsen etterfølger den andre. Vi utfordres til refleksjon og ettertanke; både som enkeltpersoner og samfunn:

Ytringsfrihet. For det første utfordres vi til å poengtere betydningen av ytringsfrihet for alle og å understreke alles rett til deltakelse i demokratiske prosesser. Verken innvandringskritikere eller representanter for vår muslimske minoritetsbefolkning bør få sin ytringsfrihet begrenset. Alle bør ønskes velkommen til deltakelse i det offentlige ordskiftet og demokratiske prosesser.

Ingen vil være tjent med at noen skyves vekk fra det gode selskap; heller ikke at det settes lokk på demokratiske debatter. Politisk korrekthet og tabubelagte temaer tjener ingen. «Uønskede aktører» kan fort søke ly i samfunnets mørke bakgater og på sikt bli tikkende bomber som truer både demokratiet og rikets sikkerhet. Hendelsene i Sverige og Tyskland er derfor alvorlige. Mørkleggelsen av Kölnerdomen og Brandenburger Tor må ikke innebære en mørkleggelse av en viktig demokratisk debatt.

Stigmatisering. For det andre utfordres vi til å avstå fra stigmatisering eller sosiokulturell stempling. Like lite som alle islamkritikere er rasister, like lite er alle muslimer terrorister. En må kunne snakke fritt og åpent om islamismens utfordringer uten å bli stemplet, og en må ha lov til å vedkjenne seg muslimsk tro uten beskyldninger om å være terrorist.

Utfordringen ligger ikke nødvendigvis i synspunktene som de enkelte samfunnsgrupperinger står for, men deres manglende evne til å bedrive intern selvsensur. Innvandringskritikerne må aktivt konfrontere rasistiske elementer i sin midte, og muslimer må ta tydelig avstand fra islam-inspirert terror og trakassering av andre trossamfunn. Islam fremstår i mange muslimske majoritetssamfunn som en totalitær ideologi uten aksept for religiøs konkurranse.

Det er denne totalitarismen som nå søker innpass i vår del av verden. Indignerte minoritetsmuslimer med opprinnelse i land hvor muslimer er godt vant med å få siste ord i enhver debatt, forsøker å true europeiske majoritetsgrupper til taushet. Dette er selvsagt helt uholdbart. Det er imidlertid like uholdbart å hevde at alle muslimer er totalitære eller voldelige.

Religionskritikk. For det tredje utfordres vi til å kjempe for trosfrihet og retten til å utøve religionskritikk. Dette innebærer ingen rett til å sensurere andres tro. Verken myndigheter eller samfunn bør fortelle oss hva vi har lov til å tro på, eller mene. Ingen bør vingeklippe vår trosutfoldelse og trospraksis.

Samtidig går det en grense. Politiske ideologier, religioner eller livssynstradisjoner som begrenser andres trosfrihet og trospraksis, har for lengst overtrådt denne grensen og bør gjøres til gjenstand for kritikk. Så får vi samtidig reflektere over hva som er konstruktiv religionskritikk og hva som bør betraktes som unødige provokasjoner. Vi bør alle plassere oss «i det godes tjeneste».

Vårt ønske er ikke å ramme mennesker, men ideologier som rammer dem. Det er slett ikke opplagt at karikaturtegninger og satire er den beste og mest hensiktsmessige måten å utøve religionskritikk på. Men det er opplagt at alle har rett til å ytre seg på måter som andre misliker eller opplever krenkende. Verken satirikere eller karikaturtegnere kan bære ansvaret for den vold som måtte ramme både dem selv og andre i etterkant av deres ytringer. Det ansvaret må de voldelige bære selv, fullt og helt.

Global kamp. For det fjerde utfordres vi til å forstå at kampen for trosfrihet, ytringsfrihet og demokratiske rettigheter er en global kamp. De internasjonale utfordringene er langt større enn små og store krusninger i den europeiske andedam.

Det er flott at utenlandske statsledere slutter seg til en storslått solidaritetsmarsj for ofrene i Paris, men spørsmålet er om de er like opptatt av manglende trosfrihet, ytringsfrihet og demokrati i land som Nigeria, Eritrea, Irak og Pakistan? Det burde de være. Det koker i Europa, men det koker i sannhet også andre steder.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 15. JANUAR 2015

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas