Flykter vi fra flyktningene?


Illustrasjonsfoto: Assyriske kristne demonstrerer mot drap av kristne
Vet navngitte norske politikere hva de snakker om når de gjentatte ganger understreker betydningen av å «hjelpe dem der de er»?

Utviser disse politikerne den nødvendige respekt for menneskeverdet når de med kalkulatoren i hånden beregner hvor mye 10 000 flyktninger vil koste oss? 

Den blodige borgerkrigen i Syria er gått inn i sitt femte år. Utsiktene til fred synes stadig dårligere. Det anslås at mer enn 220.000 mennesker har mistet livet og at omtrent halvparten av Syrias 22 millioner innbyggere er på flukt. Før krigen måtte Syria selv ta hånd om en million irakiske flyktninger. Disse er igjen drevet på flukt. Krigens brutalitet er med andre ord ikke begrenset til det syriske folk. Båtflyktningene som begir seg ut på en risikofull reise fra afrikanske land eller Midtøsten via Libya til Europa, har ulik forhistorie, men mye til felles. De kommer fra brennhete konfliktområder.

Likegyldighet. Det er grunn til å spørre hva norske politikere og verdenssamfunnet tenker. Minoritetsgrupper i Midtøsten er dessverre godt vant med vår likegyldighet. Mens striden i Syria og Irak pågår, og båtflyktninger når europeiske strender, markeres et tragisk jubileum.  Det er hundre år siden det ottomanske rikes massakrering av armenere, assyrere og grekere. Verdenssamfunnet (deriblant Norge og ottomanenes etterfølgere, Tyrkia) er fortsatt tilbakeholdent med å anerkjenne at likvideringen av til sammen flere millioner mennesker faktisk var et folkemord. For minoritetene i Midtøsten er dette minst like provoserende som det er for oss hver gang enkeltpersoner forsøker å bortforklare det faktum at 5-11 millioner jøder ble ofre for Holocaust.

«Dere snakker som om vår kritiske situasjon er ny», bemerket en irakisk kirkeleder syrlig. «Den er ikke ny, men det som er nytt er at den moderne medieverden lar flere får høre om den», fortsatte han og trakk historiske linjer mer enn hundre år tilbake: «We live in an open-ended genocide» («Vi lever i et pågående folkemord»). Minoritetenes utfordringer er og blir eksistensielle. Det handler om å være eller ikke være.

Oppsplittet. Det er mange minoriteter i disse områdene. Vi vil her ha mest vekt på de assyriske kristnes situasjon. Disse representerer urbefolkningen i Mesopotamia med en lang forhistorie. Deres kristentro er ikke en frukt av vestlige misjonærers misjonsinnsats, men har sine røtter tilbake til urkristendommen. Deres kirkehistorie er eldre enn den europeiske, og det kristne nærværet i Irak gikk forut for både islam og arabere.

Den assyriske kristenhet er i dag oppsplittet i ulike kirkesamfunn, men alle har sine røtter i felles etnisitet, språk og kultur. Svært mange av de kristne i storbyer som Bagdad, Damaskus, Mosul og Aleppo, forlot tidlig sitt morsmål og begynte å snakke arabisk som følge av politisk press og religiøs forfølgelse. Dette samme har skjedd andre steder i regionen.

Assyriske kristne hevder det er feil at de hadde gode livsvilkår under diktaturregimene i Irak og Syria. Dette innrykket ble skapt ved at Baath-partiet i begge land opprinnelig hadde et sekulært, ikke religiøst utgangspunkt. Når alt kom til stykket, ble etnisk og religiøs diskriminering praktisert hele veien. Ikke-arabiske og ikke-muslimer minoriteter, som de kristne assyrerne, ble svært dårlig behandlet. 150 assyriske kristne landsbyer ble ødelagt i Irak under Saddam Hussein. Minoritetene dro derfor et lettelsens sukk da diktatoren ble fjernet, men innså raskt at de etter den amerikanskledede invasjonen satt igjen med anarki og lovløshet. 

Som mange andre irakere hadde de assyriske kristne håpet at Saddams fall skulle bli begynnelsen på en ny æra basert på fred, rettferdighet, menneskerettigheter, vekst og velstand. Irak besitter nemlig store menneskelige og økonomiske ressurser. Regimets fall førte derimot til den irakiske stats og viktigste samfunnsinstitusjoners sammenbrudd. Det hersker fortsatt kaos de fleste steder, bortsett fra i store deler av de kurdiske selvstyreområdene. Assyrernes håp er i ferd med å svinne hen. De representerer et spredt, svakt og fredelig mindretall, som ikke er i stand til å beskytte seg mot vold og terrorisme. Frykten for total utryddelse av den assyrisk-kristne befolkning i Irak er derfor høyst reell. Små kristne grupper finnes fortsatt i Bagdad og Basra, mens Ramadi og Mosul er helt tømt for kristne.

Drevet ut. I juni 2014 overtok «den Islamske stat» (IS) kontrollen over Mosul. Assyriske kristne ble drevet ut. For første gang på 2000 år avholdes det ikke lenger gudstjeneste i de eldgamle kirkene i Mosul. Siden august 2014 har IS utvidet sine territorier til nå å omfatte hele Ninive- platået, hvor jesidier, shabaker og kristne assyrere tradisjonelt hadde et sterkt fotfeste. Mer enn 120 000 kristne er blitt fordrevet i den siste perioden. Før Saddams fall 2003 var det omtrent 1,5 millioner kristne i Irak. Nå er det rundt 300 000 igjen, 80 prosent av dem befinner seg i Kurdistan, som for mange bare er å betrakte som et midlertidig oppholdssted. Om to måneder er allerede ett år gått siden masseflukten fra Mosul. Det er ingenting som tyder på at Mosul og Ninive-platået kan gjeninntas.

I Syria har det pågått tøffe og nådeløse kamper mellom Assad-regimet og væpnede opposisjonsgrupper i over fire år. Landet ligger i ruiner. Mangel på mat, husrom, trygghet, drivstoff, elektrisitet og sosial infrastruktur er iøynefallende. Dette rammer alle syriske borgere, men de kristne assyrerne møter tilleggsutfordringer. Flere av de historiske områdene de pleide å leve i – den svært utsatte Hassake provinsen (i det nord-østlige Syria på grensen mot Tyrkia og Irak) samt byene Aleppo og Homs – er under kontroll av islamistiske fundamentalistiske væpnede grupper. Assyriske sivile blir manipulert av regimet, som presenterer seg selv som det eneste alternativ til islamske væpnede grupper.

Er det en fremtid for assyriske kristne og andre minoriteter i Syria og Irak?  For at det skal være håp om det, må det raskt settes en stopper for voldshandlingene, og menneskelig nød må lindres. Det er viktig å forholde seg til røttene eller utgangspunktet for det som skjer. Ellers vil konfliktene vedvare eller gjenta seg. Anatolia (Vest-Armenia) 1915, Semele (Irak) 1933, Anfal (Kurdistan) 1988, Mosul og Ninive-platået (Irak) 2014 og Khabour (Syria) 2015 viser til en sammenhengende kjede av hendelser, lidelser og forfølgelser som må ta slutt.

Sharia. Den irakiske og syriske befolkning fortjener bedre alternativer enn en autoritær politistat eller en diskriminerende islamistisk stat styrt med Sharia (islamsk lov). En rettstat som gir likhet og verdighet for alle borgere, uavhengig av religiøs eller etnisk identitet, er maktpåliggende. Ikke-arabiske minoriteter (som jøder, mandeere, jesidier og kristne) bør ha like rettigheter som den arabisk-muslimske majoritetskulturen. I dagens læreplan i den irakiske skolen er ikke minoritetene, Iraks urbefolkningsgrupper, nevnt med et eneste ord. 

«Den globale landsby» fører oss sammen. Informasjon om fravær av menneskerettigheter, ytringsfrihet, rettferdighet og likeverd i andre land er ikke lenger noe vi kan si vi ikke kjenner til. «Dere europeere romantiserer islam», fastslo min irakiske venn. «Mens dere snakker vakkert om å leve med islam, kjenner vi på smerten ved å leve under islam», fortsatte han. Han har utvilsomt et poeng.

Uavhengig av religiøst ståsted, er vi forpliktet på å arbeide for at alle mennesker lever i en fredelig sameksistens. For at dette skal skje, må trosfrihet som grunnleggende menneskerettighet sikres. Vi kan ikke, i den politiske korrekthets navn, lukke øynene for muslimers ustanselige overkjøring av livssynsminoriteter.

Anerkjenne folkemord. Vi står overfor mange utfordringer:

1.  La oss begynne med å anerkjenne folkemordet mot armenere, syrere og grekere. En anerkjennelse ville være begynnelsen på en viktig helbredelsesprosess.

2. Det internasjonale storsamfunn må våge å peke på menneskerettighetsbrudd også der våre egne nasjonale særinteresser trues. Trosfrihet for kristne og andre minoriteter i Irak og Syria står fortsatt på spill. Det handler om deres identitet og fortsatte eksistens.

3. Lokalbefolkningen trenger både humanitær bistand og beskyttelse. Ressursbehovet for en fremtidig gjenoppbygging og utvikling vil også være stort. 

4. Folkevandringer og flyktningers rop om hjelp utfordrer oss. Behovet er stort, og vi er moralsk forpliktet til å hjelpe. Samtidig er det kollektive problemet langt større enn alle enkeltskjebnene. Hundretusener lider, og årtuseners kultur og kulturarv er i ferd med å gå tapt. Uroen sprer seg.

«We are helpless, but not hopeless» («Vi er hjelpeløse, men ikke uten håp»), understreket min irakiske venn.  Flykter vi fra flyktningene?
PUBLISERT I AVISEN VÅRT LAND, 7.MAI 2015

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!