Menneskeverd og forvalteransvar


Illustrasjonsfoto: Jente i flyktningeleir i Erbil.
 
De siste ukers flyktningedebatt har vært intens. Dette med god grunn. Krigen i Syria og Irak blottlegger menneskeskapte lidelser med enorme dimensjoner. Vi kan ikke ignorere dette. Noe må gjøres. Raskt.

Forhåpentligvis blir dette mer enn et kortsiktig politisk blaff.  Engasjement må lede til handling! Også etter at blitzlampene fra partienes landsmøter er slått av.

Vi har et verktøyskrin av virkemidler som kan tas i bruk. Alt handler om langt mer enn antall flyktninger:

o   La oss utfordre norske myndigheter og andre til å erkjenne at de groteske handlingene mot armenere, syrere og grekere for hundre år siden faktisk var et folkemord. En anerkjennelse ville være begynnelsen på en helbredelselsesprosess.

o   La oss utfordre det internasjonale storsamfunn til å våge å peke på menneskerettighetsbrudd også der våre nasjonale særinteresser trues. Trosfrihet for kristne og andre minoriteter i Irak og Syria står fortsatt på spill. Det handler om både om deres identitet og fortsatte eksistens.

o   La oss utfordre våre myndigheter, vårt sivilsamfunn og norsk frivillighet til å gi sine bidrag til nødvendig humanitær bistand og beskyttelse. La oss også – først som sist – innse at ressursbehovet for fremtidig gjenoppbygging og utvikling vil være stort.

o   La oss feste blikket på store folkemasser som er i bevegelse og reflektere over hvorfor de flykter. Ingen reiser fra sine hjem uten grunn. La oss lytte til flyktningenes intense rop om hjelp.  Behovet er stort, og vi er moralsk forpliktet til å hjelpe. Samtidig er det kollektive problemet større enn alle enkeltskjebnene. Hundretusener lider, og årtuseners kultur og kulturarv er i ferd med å gå tapt.

Har vi råd til å ta imot 10 000 flyktninger, har noen spurt. Har vi råd til å la være, kan en like gjerne spørre. Prioriteringer er krevende. Samtidig kan ikke vi som kommer fra «verdens rikeste land» rømme fra det faktum at det kreves ekstra mye av dem som er betrodd mye.

Omsorgen for menneskemasser på flukt handler om mer enn menneskerettigheter. Det handler om å ta det kristne synet på menneskeverdet og forvalteransvaret på alvor. Gud har ikke bare skapt deg og meg, men han er himmelens og (hele) jordens skaper. Han sendte sin sønn til jorden som (hele) verdens frelser. Når verdenshistoriens siste kapittel skal skrives, skal troende fra alle folkeslag stå ansikt til ansikt med Herren selv. Det globale perspektivet er der fra begynnelse til slutt.  Alle mennesker er – uavhengig av opprinnelse og bosted – like viktige for Gud. La oss derfor ikke lukke oss inne i vår egen boble.

En irakisk mor i flyktningeleiren i Erbil er like glad i sine barn som vi er i våre. Og hun er like fortvilt når hun ikke kan hjelpe dem. Vårt møte med denne verden, forutsetter radikalt disippelskap:

Vil du ta det først skrittet, vil du følge meg? Vil du gå til mine minste på en ukjent vei?
Vil du tåle onde blikk, stå igjen når noen gikk?
Du skal gi dem alt du fikk, for jeg vil bli hos deg.

Publisert under spalten "Synspunkt" i avisen Dagen, 21.05.2015.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas