Forfulgte kristne - velsignelse og utfordring



Illustrasjonsfoto: Mange av flyktningene er kristne


Unntakstilstand! Ekstraordinært! Dramatisk! Dette var tilstandsrapporten i Apostlenes gjerninger etter drapet av Stefanus; den kristne kirkes første martyr. De kristne ble presset ut. Ut av sine hjem og nabolag. Bort fra sine landområder. Ut i det ukjente. Menneskemasser på flukt. Helt til Fønikia, Kypros og Antiokia.

Det som skjedde den gang, ligner det som skjer nå. Båtflyktninger på Middelhavet.  Flyktningeleirer i Kurdistan, Libanon og Jordan. Pengeutpressing. Menneskesmuglere som utnytter fortvilte mennesker. Bosetning i ukjent land. Blandet mottakelse.

De forfulgte kristne ble en velsignelse. Fra starten av så det ikke slik ut. Drapet på Stefanus satte en støkk i folk. De kristne var fritt vilt. De ble drevet på flukt. Men midt i det fortvilte skjedde det noe godt. På grunn av forfølgelsen spredte evangeliet seg til Middelhavsområdene, Nord-Afrika, Midtøsten og videre i Romerriket. Uten innvandrermenigheten i Antiokia hadde det sett mørkt ut for kristningen av Europa. For fra Antiokia ble verdensmisjonen organisert.

Også her er det likheter. Mange innvandrere som nå kommer til Europa, er kristne. Dette hører vi lite om. Visste du at en av de største menighetene i London er nigeriansk? Visste du at en av de best besøkte menighetene i Oslo er kinesisk? Visste du at Oslo domkirke var tettpakket av etiopiere da vi for noen dager siden hadde en minnemarkering for etiopiske kristne som ble drept av «den Islamske stat» i Libya? Visste du at Stefanusalliansen stadig er i kontakt med kristne innvandrere som med god kompetanse og rik erfaring ønsker å bety noe i det norske samfunn? En eritreisk kristen kom med en bunke traktater som han ville jeg skulle hjelpe med å distribuere. «Norge trenger evangeliet», sa han. 

Kristne innvandrermenigheter i Norge er nå i ferd med å bryte ut av sine etniske ghettoer. På samme måte som forfulgte jødekristne begynte å evangelisere til ikke-jøder, evangeliserer innvandrere nå til nordmenn. De ønsker å etablere et norsk Antiokia! En ny base for evangelisering og misjon – i vår tid!

Noen vil innvende: «Er ikke mange innvandrere muslimer eller tilhengere av andre religioner? Jo, noen av dem er det. Og ikke-kristne kan selvsagt ikke bringe det kristne budskapet til nordmenn. Men vi kan gi dem evangeliet! La oss være et Antiokia for dem! La dem merke vår omsorg! Innvandrere som kommer til oss, burde aldri betraktes som et problem, men som en åndelig velsignelse eller utfordring.

Stefanusalliansen har fått en viktig oppgave. Vi taler de forfulgtes sak. Vi ønske å bidra til å gjøre deres livssituasjon bedre. Vi står ved deres side, vi ber for dem, og vi gjør deres sak kjent. Vi er «de stemmeløses stemme». 

Personlig har jeg opplevd møtet med de forfulgte som selvransakende. Ville jeg vært like rakrygget om jeg hadde møtt tilsvarende motstand?  

Jeg glemmer ikke den vietnamesiske pastoren som hadde hatt lange og mange fengselsopphold bak seg på grunn av sin kristne tro. Ble frimodigheten borte? Nei, på ingen måte! «Nå har jeg pakket kofferten», fortalte han meg. «Forrige gang jeg ble satt i fengsel kom det litt brått på. Jeg rakk ikke å pakke mine personlige eiendeler. Denne gangen står kofferten klar»! Hvilken frimodighet!

Møtet med de forfulgte kan oppleves både som en velsignelse og en utfordring.

 LEDERARTIKKEL I MAGASINET STEFANUS NR.4/JUNI 2015

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!