Folkekirkens dilemmaer


Illustrasjonsfoto: Det utkjempes mange kamper i Den norske kirke
 
Det utkjempes mange kamper i Den norske kirke. I forkant av høstens kirkevalg strides det om begreper. Mens noen mener å ha monopol på adjektivene åpen og raus, ønsker andre å være mangfoldig eller levende.

Godt kamuflert av disse adjektivenes mangetydighet, skjules store utfordringer. Hjulpet av tidsånden margspises kirken av liberal teologi. Den klassiske teologis sentrale læresetninger og etikk utfordres. Diametralt motstridende og gjensidig uforenlige syn på sentrale spørsmål harmoniseres. Det snakkes ullent om begreper som synd, nåde, frelse, fortapelse, misjon, samliv og etterfølgelse. Øredøvet av dvask politisk korrekthet og utkonkurrert av samtidens mange agendaer, synes Gud fjernere enn noensinne. Det snakkes vakkert om den åpne folkekirke, men er denne kirken åpen for Kirkens Herre? Får Han slippe til? Eller har folket stjålet hans plass?

Kristenhetens konservative fløy, ikke minst dem som helt/delvis har etablert egne virksomheter, har også sine utfordringer. Troens læresetninger er på plass, men murene til omverdenen er for høye. Vinduene gir dårlig utsikt og innsyn. Med frykt for kirkens «verdsliggjøring» eller «politisering» overlates mye til folks fornuft og ufornuft. Privat forbruk, miljø, fattigdom og flyktninger er ikke noe en vil bry Gud med. De moralske pekefingre forbeholdes andre saker, som for eksempel samlivsspørsmål. Gud reduseres til «the Lord of the Gaps», «tomrommenes Herre», som først og fremst tar hånd om «åndelige spørsmål» og «saliggjørelsens orden». Ordet når imidlertid ikke ut til folk. Samtidig markerer flere av disse iherdige troskjemper økt avstand både til den «farlige» folkekirken og til «verden» med sine mange utfordrende spørsmål.

Det norske folk trenger evangeliet. Gud må få slippe til! Både i folkekirken, frikirkene og på bedehusene. Guds Ord må lyde skarpt og klart. Redselen for å støte noen må fjernes. Om noen ikke blir støtt av deler av kirkens budskap, er ikke kirken kirke. Det vil være en tragedie om de som kommer til gudstjenester, møter og kirkelige samlinger ikke møter evangeliet og kristen veiledning. Terapeutisk tåkeprat og allmenreligiøse kåserier slukker ikke menneskers åndelige tørst. Folk trenger Jesus. Samtidig er det behov for mer enn ord. En må kjenne varmen av medmennesker som bryr seg, og som selv er berørt av Kristus og Hans kjærlighet.

Lekmannsbevegelsen må også kjenne sin besøkelsestid. Det er ikke nok å inneha de rette svarene, eller å vente på at folk strømmer til. Det er behov for «kraftstasjoner» som dyktiggjør folk til tjeneste i hverdagen, ikke steder hvor all aktivitet samles og hvor alt skal skje. Kristen tro må ut. Ut til folket. I ord. I levd liv. Nye Hans Nielsen Hauge-skikkelser som gjør bruk av sine nådegaver, sin kreativitet og skaperkraft i yrkeshverdagen, er nødvendige – for evangeliets og samfunnets skyld. Som Hauge, bør også disse benytte seg av folkekirkens unike kontaktflate.

Det er Gud som er Gud, ikke folket.  Folket er avhengig av Gud, ikke motsatt. Har vi forstått dette, har folkekirkens grunnleggende betydning og potensiale gått opp for oss.

 
Hans Aage Gravaas, Generalsekretær i Stefanusalliansen

PUBLISERT I DAGEN, 31.JULI 2015

Kommentarer

  1. Det er nettopp det nærmest uforenelige mellom ditt første hovedavsnitt og ditt siste, som gjør det hele så vanskelig........

    SvarSlett
  2. Jeg er fristet til å kommentere dette, men jeg pleier ikke å svare på anonyme kommentarer.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!