Et møte med den lidende kirke - og meg selv


Illustrasjonsfoto: Møtet med lidende kristne ble også "et møte med meg selv".
 
Jeg har vært ansatt i Stefanusalliansen i drøyt to år. Min nye arbeidshverdag er perspektivrik. Mange møtepunkter med mennesker og utallige internasjonale reiser har satt spor. Hardt pressede kristne har gitt meg del i sine usminkede livshistorier og dyrt kjøpte troserfaringer. Jeg kjenner meg både rik og utfordret; ikke minst hva mitt eget trosliv angår.

Gjentatte ganger har trosfrihetens betydning blitt lagt innover meg . «Du vet ikke hva du har før du har mistet det», er det blitt sagt. Å sitte ansikt til ansikt med hardt prøvede mennesker som ikke har trosfrihetens rettighet ivaretatt, setter spor. Det har gjort meg vekselsvis arg, oppgitt, sint og avmektig. Retten til å tro, bytte tro og praktisere tro, offentlig så vel som privat, må sikres på alle bauer og kanter. Det er noe fundamentalt galt som skjer når et lands myndigheter og politikere gjennom lovverk, rettspraksis, ord og handling blander seg inn i enkeltmenneskers tro og trossamfunnenes indre liv. Det er også noe fundamentalt galt når «mobben» (nabolag, familie, venner, pressgrupper og det øvrige samfunn) truer, presser, straffer eller dreper mennesker som har en annen tro enn dem selv eller som har valgt å tilhøre et trossamfunn med læresetninger de selv misliker.

Jeg har også ustanselig blitt minnet om troens mange omkostninger. Hvor mange av de forfulgte kristne kunne ikke ha valgt et langt enklere liv? De kunne gitt opp sin tro, blitt «politisk korrekte» og unndratt seg smerten. De kunne valgt tausheten og konformiteten. De kunne sagt seg enig med siste taler. De kunne valgt populariteten. De kunne gitt etter for «kulhetens tyranni», men gjorde det likevel ikke. Troen deres handlet om overbevisning, samvittighet og det som dypest sett betyr mest for dem. Den handlet om hva de regner som sant, og sannheten legges ikke ut på billigsalg. De snudde ikke kappen etter vinden, selv om akkurat det kanskje kunne ha bidratt til å gjøre livet noe enklere.

Det har også gått opp for meg at tilslutning til kristen tro dypest sett forutsetter en radikal omvendelse. De ytre omstendigheter for omvendelsen og inngangen til kristen tro kan være forskjellig. Her er kontekstuelle variasjoner. Likevel forutsetter kristen tro, uansett hvor en befinner seg på kloden, til syvende og sist en reorientering, ikke vekk fra egen kultur, men til Kristus. Kristus blir gjort til frelser – ja, Herre over livet. Det innebærer at en selv slipper rattet, overlater styringen til Kristus, og bøyer seg for ham og Hans Ord. Å være kristen er å tilhøre Kristus og å stå til disposisjon for ham og Hans veiledning. Ingen har sagt at dette er enkelt, ja, vi sliter alle med å leve som vi skulle ønske. Men det er likevel bibelsk sant.

Sist, men ikke minst, har jeg fått en stadig sterkere forståelse av at velsignelsen og frimodigheten dypest sett er å finne hos Kristus. En kan sikkert vinne mange venner og høste stor popularitet ved å velge det som Bibelen omtaler som «den brede vei». Men frimodig er den som har hentet sin frimodighet hos Kristus. Og velsignet er den som har hentet velsignelsen hos Ham. En av mine asiatiske venner satt sju år i fengsel for sin tros skyld. Det kostet ham mye, men han kjente seg likevel velsignet. Forrige gang han ble fengslet skjedde alt så brått at han ikke rakk å ta med seg sine personlige eiendeler. «Denne gangen står kofferten klar», sier han med glimt i øyet og forteller frimodig om Guds nåde og velsignelse.

Alt dette og mye mer har gjort meg ettertenksom:

Hvor sterkt står trosfriheten i vårt eget samfunn? Har vi et lovverk og politikere som sikrer oss full trosfrihet? Har vi politikere som selv har valgt å tro eller ikke tro, men som samtidig holder seg langt nok unna trossamfunnenes indre anliggender? Hva med «mobben»? Har vi en «mobb» som truer og presser oss til konformitet? Har vi kraft nok til å reise oss mot mobben om den skulle ramme oss?

Videre kan vi spørre hvilke omkostninger troen har for oss. Er troen på billigsalg? Velger vi «kulheten» og konformiteten, eller velger vi Kristus og Hans Ord? Det er ingen grunn til å velge et «selvpåført martyri», det vil si å lide på feil grunnlag, men det er heller ingen grunn til å unndra seg den smerte som en radikal tro på Kristus vil føre med seg.

Inkluderer vår tro en omvendelse? Sa vi ja til noe da vi kom til tro? Har vi i det hele tatt noen gang sagt nei til noe? Formidlet den kristne kirke et budskap til oss som både bekreftet vårt menneskeverd og som samtidig mante oss til et oppgjør med fortiden og det som stod Guds ord imot? Det første mine venner i Vietnam gjorde da de kom til tro var å ødelegge «fedrealteret». Hvorfor? Jo, fordi det mente det stod i veien for Kristus og Hans vilje med deres liv. Dette gjorde de, selv om det kunne koste dem familierelasjonene og innebar utstøtelse fra nabolag og landsby. Har vi noen «hjemmesnekrede altere» som burde demonteres? Kirkens dører skal være vidåpne for alle, men Kristus og Hans kirke kaller oss alle – uten unntak - til et realt oppgjør!

Hvor er frimodigheten? Vitner vi frimodig om hva Kristus betyr for oss? Eller betyr han så lite at vi helst holder troen for oss selv? Er ikke troen forankret i Ham, blir det smått med både frimodighet, velsignelse og kristen misjon.

Livet er ikke enkelt, og det er heller ingen grunn til å gjøre det verken mer komplisert eller enkelt enn det det er.

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas