Kirkelig vigselsrett og trosfrihet


Illustrasjonsbilde: Bør trossamfunn tviholde på vigselsretten?
 
 
Debatten om kirkelig vigsel av samkjønnet ekteskap er slett ikke over. Mye må gjennomtenkes. Saken har mange dimensjoner:
Den teologiske dimensjonen handler om hva som er rett kristen forståelse av ekteskap og samliv. Det er ikke rart det blir bråk når kirker i vest forkaster den globale kirkes tradisjonelle syn på ekteskap og familie. Ikke minst fordi det betyr at de overser den økumeniske dimensjonen som trekker i motsatt retning. For kirker i sør fremstår Vestens kirker nå som sekulære folkereligiøse «sekter», avsondret fra det globale trosfellesskap.
Det er imidlertid ikke rart at kirken lenge har stått i konflikt med omverdenen. Det tradisjonelle synet på ekteskapet kolliderer utvilsomt sterkt med det individualiserte og sekulariserte samfunns verdier. Kirkevalget for noen uker siden viser tydelig at majoriteten i kirkens medlemsmasse ønsker seg vekk fra denne konfliktsituasjonen ved å tilpasse seg den kulturelle dimensjonen («gallupmoralen»). Kirken representerer altså ikke lenger en utfordrende «motkultur» i dette spørsmålet, men en føyelig «medkultur».
Den kommunikative dimensjonen handler om hva kirken faktisk formidler til folk. Hva har det betydd at ekteskap og samliv har vært kirkens hovedfokus og fremste mediesak i over tjue år? Hvordan står dette i forhold til alle andre viktige saker og totaliteten og sammenhengen i kirkens kommunikasjon av dens «lære»? Hvilket budskap mener kirkens biskoper at de faktisk formidler når de nå gir grønt lys for to gjensidig uforenlige ekteskapsforståelser og hevder at begge er like gode? Disse spørsmålene kan ikke feies under teppet. Gode hyrder leder ikke flokken i alle retninger, men gjør alt for å holde flokken samlet.
Trosfrihetsdimensjonen handler om kirkens (og andre trossamfunns) rett til å utforme egen lære uten myndighetenes og samfunnets press. Viser «folk flest» og politikere tilstrekkelig respekt for at dette egentlig er et indrekirkelig anliggende, ja, et teologisk anliggende som verken kjendiser, populister eller «kirkefremmede» har noe som helst med?
Samfunnsdimensjonen handler om samfunnets rett til å innføre lovverk som et mindretall er sterkt uenige i. Ekteskapsloven av 2009 som inkluderer rett til å inngå ekteskap mellom personer av samme kjønn er et eksempel på dette. Samfunnet vil ikke overraskende legge til rette for at denne loven blir praktisert. Problemet oppstår når «trossamfunnet» opptrer som statens forlengede arm gjennom sin vigselsrett. Da presses trossamfunnet til å fremme statens ekteskapssyn på bekostning av sitt eget.
Selv om mange taler varmt om «reservasjonsrett», tenker jeg det vil være mest ryddig for alle parter om kirken gir avkall på vigselsretten. Dette løser i seg selv ingen teologiske spørsmål, men vil være et nytt og viktig skritt i en større løsrivelse fra staten. Ikke minst gir dette kirken («trossamfunnet») nye muligheter til å gjennomtenke hva det vil si å være kirke.
Kirken og andre trossamfunn lever godt uten vigselsrett.  De lever ikke like godt med at staten dikterer hva de skal tenke og lære om ekteskap, samliv, mor, far og barn.
 
FØRST PUBLISERT I AVISEN DAGEN ( "I FOKUS"), 9. OKTOBER 2015.

 

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!