Både her og der


Erkebiskop Nicodemus Daoud Matti Sharaf (Foto. Thea Haavet, Stefanusalliansen)
Det er høysesong for oss. Dette er tiden for både fakkeltog og "Søndag for de forfulgte".  Vi gleder oss over dette. Engasjementet er stort. Samholdet er sterkt. På tvers av kirketilhørighet, generasjoner og vårt vidstrakte land trår man til. Den gode sak løftes opp og frem. Jeg vil rette en stor takk til dere alle som er med - både på den ene og andre måten og gjennom givertjeneste og bønn.
Fakkeltoget her i Oslo ble en mektig opplevelse. Vi fikk besøk av erkebiskopen av Mosul, Kirkuk og Kurdistan, Nicodemus Daoud Matti Sharaf. Kollega Thea Haavet og jeg møtte han for første gang i fjor, like etter at han sammen med sitt folk måtte flykte fra Mosul. En sterkt berørt biskop fortalte gråtkvalt om hva som hadde skjedd. Et år senere kom han altså til Oslo. Vi ble alle beveget av hans gripende historie.
Konflikten i Syria og Irak forsterkes. Alle lider. Alle rammes. Fattigdommen og nøden vokser. Menneskeverdet krenkes. Millioner er på flukt fra sine hjem for å finne trygghet og beskyttelse. Om alle rammes, rammes minoritetene rammes aller mest. De er mest sårbare. Slik er og blir krigens og konfliktens logikk. I dette tilfelle er det grunnlag for ekstra store overskrifter. Minoriteter i Syria og Irak er ikke bare utsatte. De lever på randen av totalutslettelse. I Irak var det cirka 1,6 millioner kristne i 2003. Nå er det kanskje 200 000 igjen.
Stefanusalliansen har alltid forsøkt å hjelpe mennesker «der de er». Vi har ønsket å støtte de forfulgte kristne, sikre deres eksistens og nærvær, styrke deres misjon og diakoni og å tale deres sak her hjemme. Men hva gjør man når det ikke lenger er mulig å bli i landet? Den irakiske erkebiskop gav uttrykk for at det er vanskelig å formidle håp der alt ser mørkt ut. Han gir den enkelte anledning til å velge selv, enten de vil reise eller bli værende. Begge deler innebærer risiko. Samtidig er han tydelig på verdenssamfunnets ansvar. Skal en stilltiende se på at Midtøsten tømmes for kristne og andre minoriteter?
Parallelt med dette ankommer store flyktningestrømmer Europa. Vi utfordres både som enkeltpersoner og fellesskap. Hvor mange kan vi ta imot? Hvordan tar vi imot dem? Uansett hva vi måtte mene, har mange mennesker et klart og tydelig beskyttelsesbehov som vi har kollektivt ansvar for å ivareta.
Men behovet for beskyttelse er ikke bare viktig i forhold til de land de kommer fra, men også det land de kommer til. Jeg blir opprørt når jeg stadig får opplysninger om konvertitter som trakasseres og utsettes for hatkriminalitet og drapstrusler i Norge. Dette kan vi ikke være bekjent av. Hvilket land ønsker vi at Norge skal være?
Jeg er glad for at norske politikere i økende grad er opptatt av trosfrihet, men det må også få praktiske konsekvenser her hjemme. Det hjelper ikke å klage over at myndighetene i Iran, Pakistian, Somalia og Saudi-Arabia ikke sikrer full trosfrihet til sine borgere, hvis nye landsmenn ikke opplever å ha det samme i Norge. Det hjelper heller ikke å snakke om flyktningers beskyttelsesbehov, dersom de ikke opplever seg trygge i landet de kommer til.
Trosfrihet må sikres. Ikke bare der, men også her.
 
LEDERARTIKKEL I MAGASINET STEFANUS, NR.7/DESEMBER 2015
 
 

 

 

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas