Forfulgt, men sterk


Illustrasjonsfoto: Sårbare, men sterke
Den forfulgte kirke har stor styrke midt i forfølgelsene og lidelsene. Slik var det i Apostlenes gjerninger og slik er det i dag.



Unntakstilstand. Ekstraordinært. Dramatisk. Dette var situasjonen i Apostlenes gjerninger (Apgj.11:19-26). De kristne ble presset ut. Ut av sine hjem og nabolag. Vekk fra sine landområder. Ut i det ukjente. Menneskemasser på flukt.

Det som skjedde da, ligner litt på dagens situasjon. Forfølgelse. Tortur. Drap. Båtflyktninger. Flyktningeleirer. Pengeutpressing. Menneskesmuglere. Bosetning i ukjent land. Blandet mottakelse.

Et norsk Antiokia? De forfulgte kristne i Midtøsten ble en velsignelse. I begynnelsen så det ikke slik ut. Drapet på Stefanus og hans likesinnede satte en støkk i de fleste. De kristne var fritt vilt. De ble drevet på flukt. Men midt i det hele skjedde noe godt. På grunn av forfølgelsen ble evangeliet spredt til middelhavsområdene, Nord-Afrika, Midtøsten og etter hvert videre i Romerriket. Uten innvandrermenigheten Antiokia hadde det sette mørkt ut med tanke på kristningen av Europa. Herfra ble verdensmisjonen organisert.

Også her er det likhetstrekk. Mange tror at alle flyktningene er muslimer. Dette er feil. Svært mange av dem som kommer til Norge er kristne. En ivrig eritreisk kristen besøkte meg en dag. Han hadde med seg en bunke traktater som han ba om hjelp til å distribuere. «Norge trenger evangeliet», sa han. Kan vi etablere et norsk Antiokia? En ny base for evangelisering og misjon – i vår tid, og med hjelp av forfulgte kristne?

Men er det mulig? Javisst er det mulig. Den Hellige Ånd lever fortsatt i beste velgående! Og gjennom Den Hellige Ånd kan Ordet om den korsfeste og oppstandne Jesus Kristus nå ut til menneskers hjerter og liv! Gudsrikets naturlover er uendrede.

Ikke bare Islam. Årsakene til at mennesker forfølges, varierer. I noen land har du lov til å tro, men ikke på hva du selv vil. Du kan ikke fritt praktisere din religion. Du kan gjøre det i det skjulte, bak høye gjerder eller hvor mennesker med annen tro ikke ferdes. Majoritetsreligionen i landet sitter med de beste kortene. Å konvertere fra majoritetsreligion til minoritetsreligion får konsekvenser. Du utsettes for desinformasjon, diskriminering, falske anklager, mobbing, utfrysning, pisking, tortur, og i noen tilfeller fengsling og dødsstraff.

Dine tanker går sikkert raskt til islam. Men muslimene er ikke de eneste som forfølger. Båtflyktningene utenfor kysten av Burma og Thailand var i hovedsak muslimer på flukt av buddhister. De kristne har også sine svin på skogen. I Nord-Etiopia møtte jeg evangelisk-kristne ungdommer som ble steinet av ortodokse kristne da de vitnet om sin kristne tro. Et annet sted ble lutherske kristne, pinsevenner og muslimer nektet tomt til å bygge egne gudshus og til å gravlegge sine døde.

Religiøs undertrykkelse og forfølgelse forekommer ikke bare der det er krig, men også i vanlige hverdagssituasjoner. Likevel blir situasjonen ekstra tilspisset i krigssituasjoner. I krig lider de fleste, men noen lider mest.

Kirkeklokkene på Niniveplatået. Jeg besøkte for ett år siden den kurdiske delen av Irak. Jeg møtte krigsherjede mennesker som var utsatt for ekstraordinære lidelser, fordi deres tro ikke passet inn. Kristendommen hadde hatt fotfeste i Irak siden den første kristne tid, lenge før det fantes kristendom i Europa og før det var noe som het islam. Nå er de fordrevet. De er gjester i fremmed land. Kirkeklokkene har sluttet å ringe i Mosul og på Niniveplatået. Ingen bønner blir bedt, ingen salmer synges, ingen trosopplæring, ingen høytider. «Mitt oppdrag er å formidle håp til mine medkristne, og det er vanskelig», fortalte erkebiskopen av Mosul.

«Var du noen gang inne på tanken om å fornekte din tro,» spør jeg den tilårskomne skolelæreren som satte ved teltåpningen inne i flyktningeleiren. «Nei, aldri,» sier han bestemt. Overbevisningen var sterk. På det provisoriske telttaket hang et blinkende kors. Troen ble tatt på alvor.

Jeg har møtt mange slike, også i andre land. Vi ønsker å stå ved deres side, be for dem og å gjøre deres sak kjent. Vi ønsker å gi de stemmeløse en stemme. Vi ønsker også å styrke deres kristne nærvær og – der det er mulig – deres misjonsinnsats. Sammen med eksisterende kirker bygger vi internasjonale misjonsnettverk.

Guds folks normalsituasjon. I møte med de forfulgte kristne ransakes jeg av Paulus’ kraftsats i 2.Tim.brev. «Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt». Forfølgelse og motstand er med andre ord en slags normalsituasjon for Guds folk!

Jeg glemmer ikke den vietnamesiske pastoren som hadde lange og mange fengelsesopphold bak seg på grunn av sin frimodige kristne bekjennelse. Men var frimodigheten borte? «Nå har jeg pakket kofferten», fortalte han meg. «Pakket kofferten»? spør jeg undrende. «Hvilken koffert»? «Jo», sier han. «Forrige gang kom det litt brått på. Jeg fikk ikke engang tid til å ta med meg mine personlige eiendeler da jeg ble kastet i fengsel.

Om forfølgelse eller motstand mot kristen tro på en måter er en normalsituasjon, er det like fullt vår oppdrag å kjempe mot urett, kjempe for ytringsfrihet, trosfrihet og forsamlingsfrihet. Det er vårt oppdrag å støtte opp om de forfulgte i praksis.

Kjærlighetens sirkel. Jeg har møtt mange sårbare, men samtidige sterke mennesker. Da kirker ble plyndret i Kairo, forventet muslimene at de kristne skulle ta hevn. Det skjedde ikke. De ble i stedet møtt med Jesu sinnelag. «Vi vil heller innlemme dem «i kjærlighetens sirkel», fortalte biskop Thomas forsiktig, vel vitende om at han var en sårbar Kristi venn blant Kristi fiender.

Vi er privilegerte mennesker. Vi har frihet til å tro. Vi vet ikke hva frihet er før den blir tatt fra oss. Men hva bruker vi friheten til?

PUBLISERT I FAST GRUNN 4/2015

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas