Hvorfor krangler vi?


Illustrasjonsfoto: Kristen søskenkjærlighet
 
Jesus ba om at vi som tror på ham skal «være ett». Da bør også vi kjempe for å være det, så langt det er mulig.

Jeg sitter i lobbyen på SAS-hotellet. Min samtalepartner og jeg er forskjellige. Vi tilhører ulike trossamfunn og har ulike erfaringer. Jeg har opplevd trosfrihet hele mitt liv, han måtte flykte for sin tros skyld. Hans viktigste livsvalg ble tatt da han med kniven på strupen valgte Jesus fremfor tvangskonvertering til islam.

Erkebiskopen av Mosul og jeg er forskjellige, men vi har felles drømmer.  – «Mitt folk trenger å bli grunnfestet i troen på Jesus og bli kjent med Bibelen», sier han. Jeg nikker samtykkende. – «Det trenger jammen vårt folk også», sier jeg blygt. Vi er begge opptatt av at evangeliet skal ut til vårt folk. – «I hvilken grad er samholdet mellom de ulike kirkesamfunnene i Irak blitt påvirket av krigen?» spør jeg forsiktig. – «Vet du hva», sier han. «Når «den islamske stat» (IS) betrakter de kristne som én gruppe, ja, da må vi kristne kunne være i stand til det også». Så forteller han hvordan ulike kirker stod sammen om å bistå flyktningene og om hvor sterkt vitnesbyrd dette var. – «Mange jesidier ble kristne som følge av den felleskirkelige innsatsen», sier han opprømt. Samtalen i lobbyen på SAS-hotellet har også paralleller i andre land. Kristne i Egypt kan fortelle at presset fra omverdenen har brakt dem nærmere hverandre.

Enhet – Jesu bønn

I forlengelsen av dette kan vi spørre hvorfor vi kristne krangler så ofte og om når hensynet til kristen enhet må vike for andre spørsmål. Det finnes ikke et enkelt svar, men la meg kommentere kort.

Å arbeide for kristen enhet er noe Jesus vil at vi skal gjøre (Joh 17). I himmelen finnes det ingen separate rom for lutheranere, pinsevenner eller baptister. Det er heller ingen forskjell på om vi er menn eller kvinner, ledere eller undersåtter, svarte eller hvite. Det avgjørende er om vi har fått del i nåden i Jesus Kristus. Unødige skillelinjer mellom kristne mennesker rammer både den kristne kirke og dens vitnesbyrd og krenker, dypest sett, Jesus selv.

Samtidig ønsker enhver oppriktig kristen å stå fast på Guds Ord. Det er ikke likegyldig for oss hva vi skal tenke om det budskap Gud har overgitt til oss, heller ikke hvordan vi lever. Derfor blir vi ofte både energiske og intense når vi diskuterer teologiske spørsmål. Jeg er absolutt en av dem! Å være opptatt av å trenge dypere inn i Bibelen og å finne ut hva som er sant, er både viktig og riktig. Samtidig skal vi vokte oss for å automatisk sidestille Guds Ord og vår egen forståelse av Guds Ord. Selv om vi mener å ha grepet «veien til frelse» og de viktigste læresetningene, har selv ikke de frommeste av oss sett alt. Vi ser «stykkevis og delt».

Personlig har jeg lært mye fra ulike tradisjoner og kirkesamfunn. Jeg gleder meg over egen oppvekst. På bedehus, husmøter og i kirke ble grunnsannhetene i formidlet. Jeg leste mye. Luther og Rosenius preget min forståelse av evangeliet. Hans Nielsen Hauge inspirerte til kristen samfunnsinnsats. I voksen alder fikk jeg nye innsikter. Afrikanernes betoning av Kristus som undergjører og allmektig livgiver satte spor. Andre formidlet en sterkt fokus på Kristus som Herre. I Stefanusalliansen har jeg blitt utfordret på at vi er Kristi disipler og at vi både må være forberedt på å lide for ham og at vi får kjenne kraften av hans oppstandelse. Alt dette utfyller min barndoms forståelse av Bibelens Jesus.

Når uenigheten blir for stor

Uenighet kan enten være sunt eller usunt. Mellommenneskelige barrierer, stridslyst og egenkjærlighet er forkastelig. Stahet, tradisjonalisme, eller manglende evne til å lytte til andre likeså. Vi trenger å trenge dypere inn i Bibelen og å lytte til hverandre. På ett eller annet punkt kan splittelsen likevel være et faktum. Store forskjeller i grunnleggende læremessige spørsmål kan gjøre det umulig å «leve i samme hus». Spriket er for stort.  Samtidig er det likevel viktig at vi snakker både sant og respektfullt om hverandre. Stygg og usann omtale av kristne brødre og søstre i andre arbeidslag, ødelegger den kristne kirkes vitnesbyrd i samfunnet.

Noen ganger står vi overfor et dilemma. Uenighetene er store, ja, kanskje uovervinnelige. I slike tilfeller må en velge om en vil bryte ut eller om en vil bli værende for å kjempe for «den rette lære». Svaret avhenger ikke bare hva du og jeg synes er rett, men også hva som gagner dem som er igjen. Har en samvittighet til å bli værende, eller samvittighet til å gå?

Spørsmålet er vanskeligere enn hva vi tror. Moderne kirkehistorie viser at vi svært ofte har valgt «flight» fremfor «fight». Det er lettere å flykte fra problemene enn å bidra til å løse dem. Det er ikke alltid godt å vite om hva vårt kristne vitnesbyrd tar skade av eller er tjent med.
FØRST PUBLISERT PÅ "UNGDOMSNETTSTEDET" iTro -9.DESEMBER 2015

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!