Kjølig mottakelse, men full seier: en julebetraktning


Illustrasjonsfoto: Barnet i krybben
 
«Han kom til sitt eget og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). 

Ingenting var mer sant om Jesus. Han hørte hjemme overalt, men møtte motstand overalt. Slik var det da, og slik er det nå. Jesus får stadig en kjølig mottakelse.

Messias skulle komme. Men hvilken Messias? Forventningene sprikte. Jesus sprengte alle rammer og kjente kategorier. «Folket var slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde» (Matt 7,28-29).

Selv noen av dem som tok imot ham, tvilte. «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11,3) ville vekkelsespredikanten og Jesus-vitnet, døperen Johannes, vite. Han satt i fengsel og ble senere henrettet. Hadde han levd på en livsløgn? Han tvilte. Troen ble satt under press.

Samtidig var Jesus ofte populær. Spesielt der hvor folk fikk det de ville ha. Hvem gledet seg ikke over helbredelser og undere? Men fra begynnelse til slutt fikk han likevel ofte en nokså kjølig mottakelse. Hvem kunne han egentlig stole på? Allerede som nyfødt barn ble han drevet på flukt. Vise menn stakk hodene sammen og forklarte at noe stort skulle skje i Betlehem i Judea. Stiv av skrekk og redd for konkurranse, gav kong Herodes ordre om at alle nyfødte guttebarn skulle drepes. Jesus ble flyktning.

Egypterne derimot, gav ham alt annet enn en kjølig mottakelse. I hvert fall om vi skal tro de koptiske kristne. De beskriver fortsatt detaljene i Jesu reiserute og forteller i store bokstaver om hvilken storslått mottakelse «Den Hellige familie» fikk. På grunn av deres sjenerøsitet vil den egyptiske kristenhet alltid opplevelse velsignelse, forteller de begeistret. Selv om velsignelsen er vanskelig å få øye på for en utenforstående. Har ikke den egyptiske kirken gjennom århundrer blitt forfulgt for sin tros skyld? Ronald Fangen feier tvilen til side når han beskriver Guds menighet som «jorden største under». Den egyptiske kirkens fortsatte eksistens er en bekreftelse på dette. Guds løfter står fast. Gud er nær i kors og trengsel.

Herodes døde, og profetordet ble oppfylt. «Fra Egypt kalte jeg min sønn» (Hosea 11,1).  Jesus møtte nye utfordringer. Det ble nye stoppesteder på smertens vei, Via Dolorosa. Men oppdraget ble fullført. «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere», skriver den tidligere kristenforfølger Paulus (1 Tim 1,15). Det lille barnet spredte håp. Et håp som også gjaldt den største blant syndere.

Håpet er fortsatt til stede. Det lyser mot oss fra stallen, krybben, korset og den tomme grav. Barnet som kom til oss julenatt og som døde på et kors, lever fortsatt. Han er nær! «Herren er nær alle som kaller på ham, alle som kaller på ham i sannhet» (Salme 145,18).

Vår opplevelse av Gudsnærvær varierer. Men Gudsnærvær er ikke ensbetydende med opplevd suksess. Immanuel, Gud med oss, skjermer oss ikke fra kors og trengsel. Mange trossøsken rundt omkring i verden forfølges for sin tros skyld. Dette forekommer i vanlige hverdagssituasjoner og ikke minst der det er krig.

For ett år siden besøkte jeg den kurdiske delen av Irak. Jeg møtte krigsherjede mennesker som var utsatt for ekstraordinære lidelser, fordi deres tro ikke passet inn. Kristendommen har hatt fotfeste i Irak siden den første kristne tid, lenge før det fantes kristendom i Europa og før det var noe som het islam. Nå er de fordrevet. De er gjester i fremmed land. Kirkeklokkene har sluttet å ringe i Mosul og på Niniveplatået. Ingen bønner blir bedt, ingen salmer synges, ingen trosopplæring, ingen julehøytid. «Mitt oppdrag er å formidle håp til mine medkristne, og det er vanskelig», fortalte erkebiskopen av Mosul, som samtidig fortalte at de som hadde mistet alt, fortsatt hadde alt – i troen på Jesus.

«Var du noen gang inne på tanken om å fornekte din tro,» spør jeg den tilårskomne skolelæreren som satte ved teltåpningen inne i flyktningeleiren. «Nei, aldri,» sier han bestemt. Overbevisningen var sterk. På det provisoriske telttaket hang et blinkende kors. Troen ble tatt på alvor.

Flyktningene var preget, men fattet. Hadde ikke Jesus forberedt sine disipler på at de kunne forvente en like kjølig mottakelse som han selv fikk? Og hadde ikke Paulus skrevet at «alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2 Tim 3,12)? Motstand er med andre ord en normalsituasjon for Guds folk. Fikk han en kjølig mottakelse, vil hans disipler oppleve det samme.

Men alt er ikke sagt ved dette. Det er plass for noe mer! «Jesus vant og jeg har vunnet», skrev salmedikteren Johan Nordahl Brun (1786). «Det må være dobbeltseier det», utbrøt den sportsinteresserte guttungen og dultet borti sidekameraten da de var på påskeleir og sang denne sangen. Bedre kan det knapt sies. Den som får del i Hans lidelser, får også del i Hans seier.

Erkebiskopen av Mosul besøkte Norge I November. Han ville ta med seg noe hjem til de kristne på flukt. Ikke suvenirer, men noe de hadde bruk for. Han ønsket seg julepynt! Dette minnet ham om den flotte julefeiringen i den gamle katedralen de nå hadde forlatt. Stedet hvor de hadde feiret jul nesten helt siden Jesu fødsel. Nå var de på flukt. Slik Jesus var det,  Han «som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (Hebr 4,15).

Den mørke stall skal være mitt hjertes frydeslott,
der kan jeg daglig lære å glemme verdens spott.
Der kan med takk jeg finne hvori min ros består,
når Jesu krybbes minne meg rett til hjerte går.

H.A.Brorson (1782)

BIDRAG TIL DET EVANGELISK-LUTHERSKE KIRKESAMFUNNS (DELKs) ORGAN "UNDERVEIS", DESEMBER 2015. FØRST PUBLISERT PÅ DELK.NO, 8.DESEMBER 2015

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!