Tro - bare en privatsak?


Illustrasjonsfoto: Er trosfriheten begrenset til det private rom?
 
Å tro er vanlig.  Fravær av tro er heller ikke oppsiktsvekkende. 

I Det Gamle testamente derimot, var ateisme noe en slapp å forholde seg til. Troen på Gud ble nærmest tatt for gitt. «Dåren sier i sitt hjerte: «Det finnes ingen Gud»», slo salmisten fast. Slik er det fortsatt mange steder. I muslimske land er fravær av tro minst like oppsiktsvekkende og problematisk som «feil» tro.

Stefanusalliansen har alltid talt de forfulgte kristnes sak. Vi forsvarer deres rett til å tro. Men det ville føre galt av sted om vi ikke samtid forsvarte andres rett til å tro noe annet eller til ikke å ha en tro. I vårt eget land er dette i utgangspunktet selvsagt. Trosfriheten knyttes blant annet opp til ytringsfriheten og forsamlingsfriheten. Den har sterk juridisk beskyttelse. Slik er det ikke alle andre steder.

Men er alt sagt med dette? Om du har frihet til å tro, hvor hører din tro hjemme? Kan du gi uttrykk for din tro over alt? Det vakte oppsikt i arbeiderparti-kretser da Jonas Gahr Støre begynte å snakke åpent om sin kristne tro. Det vakte ikke mindre oppsikt da byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, stilte opp i arrangementet «Bønn for Oslo».  VGs politiske kommentator Fritjof Jacobsen raljerte over dette (VG, 8/1), og fikk god hjelp av en flåsete og, etter min mening, respektløs programleder Fredrik Solvang i «Dagsnytt 18» hvor Raymond Johansen nærmest måtte berolige dem med å fortelle hvor lite religiøs han faktisk var.

Det stadig gjentatte mantraet om ikke å blande kristen tro og politikk kan, rett forstått, ha mye for seg. Det er verken mulig eller ønskelig å formulere detaljerte partipolitiske programmer med Bibelen som utgangspunkt. Men er det kritikkverdig at politikere står frem og gir uttrykk for sin tro? Er det problematisk at de sier at deres tro og verdigrunnlag faktisk preger dem i deres yrkeshverdag?

Er svaret ja, flyttes troen automatisk inn i den private sfære, og det offentlige rom defineres som forbeholdt ateistister eller agnostikere. Deres «tro» eller «mangel på tro» er da mer høyverdig og forenlig med yrkesmessig profesjonalitet enn andres. Dette er høyst problematisk.

Problematisk er det også om integrering av nye landsmenn innebærer en «religiøs omprogrammering» til ateisme eller agnostisme for å bli spiselig for norsk offentlighet og yrkesliv. Disse bør, som oss andre, få lov til å stå fritt fram som den de er og delta i yrkeslivet og partipolitisk virksomhet med den religiøse identitet de måtte ha. Latterliggjøring eller stigmatisering, iscenesatt av våre riksmedier, bør verken bringe dem eller etniske nordmenn til taushet om sin tro.

Et krav om isolasjon av trosdimensjonen i offentligheten kan få mange uheldige følger.  Syv iranere ble nylig døpt i en frimenighet i Bergen. NRK kan melde at den ene av dem er blitt utsatt for vold, trusler og trakassering på asylmottaket hvor hun oppholdt seg sammen med mann og barn.

Dersom trosdimensjonen presses ut av det offentlige rom og trosfriheten reduseres til en følelsesmessig privatsak, blir mennesker uærlige med seg selv. En viktig del av deres liv problematiseres.

Jeg hadde stort utbytte av å lese Magnus Malms siste bok i julen: «Som om Gud ikke finnes. Hva skjer når livet sekulariseres?».  Verken isolasjonisme eller ukritisk tilpasning til samtidskulturen er en løsning på alle våre utfordringer. Vi må få tro på hva vi vil. Også i det offentlige rom.

Lederartikkel i Magasinet Stefanus, Nr. 1/Februar 2016

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas