Debatten hardner til


Illustrasjonsfoto: Debatten hardner til
I Stefanusalliansen er vi ofte på reise. Vi følger med på trosfrihetens vilkår generelt og kirkens situasjon spesielt. Parallelt med det internasjonale fokuset holder vi oss orientert om begivenheter i vår egen, hjemlige andedam. Det globale og det nasjonale henger sammen.

Hva det norske mediebildet angår, merker vi økt spenning og polarisering i saker som berører innvandring, flyktninger og islam. Debatten hardner til. Frontene er steile.

Det er mange syn på hvordan norsk innvandrings- og integreringspolitikk skal se ut. Dette er i seg selv uproblematisk. Det bør være rom for både nyanser og meningsforskjeller. Det er ingen grunn til å si at vi har lyktes med alt, eller at vi har fasiten på hvordan ting skal gjøres. Men å skulle se for seg et «Norge for nordmenn» er, etter min mening, verken mulig eller ønskelig. Når jeg leser enkelte nettdebatter og Facebook-statuser, blir jeg mildt sagt opprørt. Ikke minst må jeg si at jeg gremmes over «grumset» som kommer til uttrykk hos enkelte kristne brødre og søstre. At også mennesker som gjennom årtier har vært engasjert i verdensomspennende misjons- og bistandsarbeid kan kjenne på frykt for det ukjente, er ikke vanskelig å forstå. Men at noen gir etter for denne frykten og støtter opp om sosiale interessegrupper og politiske grupperinger som direkte eller indirekte gir næring til rasistiske holdninger, teorier og handlinger, er for meg totalt ubegripelig. Dette harmonerer dårlig med en kristen virkelighetsforståelse, et kristent menneskesyn og kristne verdier.

Flyktningebølgen som skyller inn over europeiske strender, byr selvsagt på store utfordringer, men uavhengig av politisk ståsted kan vi ikke glemme de internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg på. Flyktningkonvensjonen som ble vedtatt av FN i 1951, ble ratifisert av Norge i 1952.  De av oss som har besøkt flyktningeleire, for eksempel i Irak, vet at dette ikke er lykkejegere. Om vi i Stefanusalliansen har som mål å hjelpe folk der de er, vet vi at dette ofte ikke er nok. Politisk og religiøs undertrykkelse, og gjentatte erfaringer med trusler, vold, lidelser og drap, gjør mennesker desperate.  Å anklage slike mennesker for uedle motiver faller ofte på sin egen urimelighet.

Verden er urolig, flere steder. Jeg er nettopp tilbake fra en reise til Afrikas Horn, og der er situasjonen svært utfordrende. Hungerskatastrofen rammer millioner av mennesker. Etiopia som selv har store politiske utfordringer under en glattpolert fasade, er nå det land i Afrika som tar imot flest flyktninger. Store folkemasser strømmer inn fra diktatorregimet i Eritrea, borgerkrigen i Sør Sudan og fra al-Shabaab-herjede somaliske områder.  Fluktruter etableres i alle retninger, ikke bare nordover. Å få slutt på krigen er viktig, men ikke nok. Et møysommelig gjenoppbyggingsarbeid gjenstår. Sosiale problemer står i kø.

Det er god grunn til å problematisere «grumset» hos enkelte innvandringskritiske nordmenn. Samtidig er det grunn til å problematisere den naive, politiske korrektheten og tafattheten overfor islamsk motivert ekstremisme.  Dette er fortsatt en av hoveddrivkreftene bak forfølgelse av kristne og religiøse minoriteter på verdensbasis i dag. Hvis ikke dette tas på enda større alvor av både medier og politikere, er jeg redd for at den pågående debatten hardner enda mer til.

LEDERARTIKKEL I MAGASINET STEFANUS NR.2/MARS 2016

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!