Gjøre eller være?


Illustrasjonsfoto: Kristen tro blir ofte forvekslet med kav og mas.Vi sliter med å forstå forskjellen mellom å "gjøre" og å "være". Her sitter min venn  Berhanu Ofgaa, generalsekretær i den etiopiske Mekane Yesus-kirken, "ved korsets fot" i dobbel betydning. Bildet er tatt ved den ortodokse kirken, the Church of Saint George, i Lalilbela i 2015. Vi reiste sammen på denne turen.
 
Kristendom handler ikke om våre gjerninger, men om Guds gjerninger.  Dette blir sterkt understreket i Efeserbrevet. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef.2,8). Ikke alle makter å slo seg til ro med dette og trenger derfor å bli minnet om det forfatteren Trygve Bjerkrheim så fint uttrykte i en sangtekst: «Det er nok det som Jesus gjorde».

Apostelen Paulus hadde trang til å utfordre de galatiske kristne som hadde tatt imot evangeliets gave, men som på nytt hadde latt seg tvinge inn under slaveåket. «Er dere så uforstandige? Dere begynte ved Ånden, vil dere nå fullføre med kjøttet?» (Gal 3,3) Spørsmålet var egentlig unødvendig, for han visste svaret. Likevel trengte de påminnelsen. Gud trenger ikke dine gjerninger for at du skal bli frelst. Punktum.

Frelsens mysterium lærer oss forskjellen på fortjeneste og nåde, gave og oppgave. Men hvordan kommer dette til uttrykk i vårt kristne liv og i vår tjeneste? Jeg tror vi trenger å forstå forskjellen på å gjøre og å være.  I vår iver etter å tjene Gud gjennom evangelisering og diakoni blir fokuset ofte rettet mot hva vi gjør, og mindre på hva Gud ønsker å gjøre gjennom oss. Guds misjon blir fort forstått som menneskers innsats.

Kirkens og misjonsorganisasjonenes aktiviteter blir fort nedfelt i svulstige strategier, tettpakkede programmer og heseblesende aktiviteter, både lokalt og nasjonalt. En kan fort bli svett av å lese om alle de møter og aktiviteter som listes opp på baksiden av menighetsbladet eller i misjonsbladet. Å innlemmes i Guds menighet kan fort bli ensbetydende med innlemmelse i en rekke forventninger og aktiviteter som andre har planlagt på våre vegne. Nå skal jeg raskt presisere at kristen tro selvsagt innebærer tilstrekkelig og regelmessig felleskap om Guds ord. «De fire b-er» (bibel, bønn, brødsbrytelse og broderfellesskap) gir oss den åndelig næring vi trenger for å overleve som kristne og for å virke for Ham i hverdagen.  Vi trenger også gode fellesskap å invitere andre mennesker til.

Likevel våger jeg å spørre om de rette proporsjoner i vårt kristne liv. Vårt kristne liv leves først og fremst ut i hverdagen; i familie, skole og yrkesliv. Menighetslivet blir – for de aller fleste mennesker – aldri noe mer enn en del av den biten vi kaller privatliv. Kvaliteten på vårt kristne liv prøves på hvordan vår tro kommer til uttrykk i møte med dem som kanskje aldri setter sin fot innenfor kirke og bedehus men som vi møter på andre arenaer. Hvor mye tid bruker vi på omgang med dem som (enda) ikke bekjenner troen i forhold til aktivitetsnivået i menigheten? Dette handler om proporsjoner og prioriteringer. Jesus forventer at vi er lys og salt – i verden, ikke bare i menigheten som vi lett fristes til å tro.

Dette handler også om grunnposisjonen. Å være kristen er ikke først og fremst noe vi gjør, men som vi er. Det handler også om hva Gud gjør gjennom oss. Lyden av vår egne pulsslag og våre heseblesende aktiviteter kan fort overdøve lyden av Guds stemme.  «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2 Mos 14,14).


 FØRST PUBLISERT I AVISEN DAGEN ("I FOKUS"), 2. MAI 2016

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!