Kulhetstyranniet


Illustrasjonsfoto: Vi lever i en narsissistisk kultur. Forpleining av idealiserte selvbilder styrer virkeligheten. 
 
Statsråd Sylvi Listhaug skapte storm da hun i flyktningdebatten klaget over godhetstyranniet som «rir det norske samfunn som en mare». Stormen ble ikke mindre da tidligere biskop Gunnar Stålsett rykket ut og hevdet at godhetstyranniet er et ord som «går inn i vår kulturhistorie som uttrykk for forakt for det grunnleggende i vår kristne tro, som fornektelse av vår kristne humanitet.»

Om ordet godhet skaper ulike assosiasjoner og følelser, vil ingen bestride at godhet er en ettertraktet verdi i en urolig verden. Det blir likevel problematisk når framstående ledere gir inntrykk av å ha monopol på hva godhet betyr og når andres velmente intensjoner trekkes i tvil. 

Jeg tror ikke godhet er et problem for noen av oss. Vi sliter derimot med noe annet som er langt mer problematisk. Det finnes nemlig et annet tyranni som rir både samfunnet og den kristne kirke som en mare. Jeg velger å kalle det «kulhetstyranniet». Dette henspiller på et fenomen som drar forbindelseslinjer tilbake til den unge Narcissus i antikkens Hellas. Narcissus var sykelig betatt av egen skjønnhet og fortreffelighet. Han beundret seg selv og sitt utseende så høyt at han kunne ligge i timevis og se på sitt eget speilbilde i vannet. Da han en dag forsøkte å kysse speilbildet, druknet han. Han kunne ikke svømme. Han ble seg selv nok, og dette ble hans endelikt.

Det finnes en kristelig variant av dette. I en kronikk jeg skrev for noen år siden, omtalte jeg de såkalte «kristen-narsissistene». Hva kjennetegner disse? De er bekjennende kristne, men er påfallende lik narsissister med andre livssynstilknytninger. Kristentroen makter ikke helt å overstyre deres narsissistiske tilbøyeligheter. For kristen-narsissistene er Guds folk ikke et annerledes folk, en utfordrende motkultur i samfunnet, men et folk som stort sett følger strømmen. Kristen-narsissistene kan være bastante og tydelige på noen områder, men først og fremst der hvor de forventer stor tilslutning.

Vi lever i en narsissistisk kultur. Forpleining av idealiserte selvbilder styrer virkeligheten. Det vrimler av «selfies» og egeneksponering på sosiale medier og ellers. Medier, reklameagenter og andre trendsettere bidrar sterkt til å skape idoler, og til å holde dem i live. De bestemmer ofte hvem som defineres som «kul» eller «ukul». De kule løftes høyere opp på stjernehimmelen, mens de mindre kule skyves ut i taushetens mørke eller utsettes for offentlig mobbing. Kulhetstyranniet sprer seg i alle kroker og kriker av vårt samfunn.

Hvordan påvirker dette Stefanusalliansen? Jeg har reflektert en del over dette. Vi er en organisasjon i medvind. Der andre sliter vokser vi både økonomisk, mannskapsmessig og aktivitetsmessig. I en slik situasjon er det viktig at vi holder beina på bakken og at vi ikke lar oss forføre av «kulhetstyranniet». Det går bra med oss, selv om det ikke er spesielt kult det vi jobber med. Det er nemlig ikke kult å bli forfulgt. Det er heller ikke kult å lide for sin tros skyld.

Jeg kommer beriket tilbake fra mine utenlandsreiser. Jeg blir sterkt berørt av kristne som våger å svømme motstrøms. Forsakelse og lidelse til tross, er de stolte av sin tro. Sannhet, mening og ekthet utfordrer meg og min norske hverdag. Det har jeg godt av!

 MAGASINET STEFANUS NR. 3/MAI 2016

 

 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas