Bakvendtland




Illustrasjonsfoto: Regimet i Nord- Korea holder befolkningen fanget i en hermetisk lukket boks. Verken mennesker eller informasjon slipper ut.
Jeg er på vei hjem fra min andre tur til Nord-Korea. De siste dagers opplevelser utfordrer meg. Tidligere erfaringer og tilvente forestillinger kommer til kort. Det meste snus på hodet. Alf Prøysen kommer meg til unnsetning da jeg famlende forsøker å danne meg et helhetsinntrykk. «For i bakvendtland, der kan alt gå an».

For oss er Nord-Korea et «bakvendtland». Våre verdier, som vi ofte tar for gitt, er her ikke-eksisterende.  Ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, religionsfrihet, forsamlingsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet, informasjonstilgang og politisk opposisjonsvirksomhet er totalt fraværende.

Vårt besøk fant sted midt under kommunistpartiets sjuende partikongress i Pyongyang. Nord-koreas eneste tv-kanal dekket det fargesprakende og sterkt regisserte propagandashowet fra morgen til kveld. Suggererende taler og musikk ble etterfulgt av emosjonelle ansiktsuttrykk og innøvd, intens klapping. Diktator Kim Jong-un befestet sin posisjon som landets leder, og den tilårskomne politiske elite som bistår den unge mann med gode råd og oppskrifter på politisk etikette, forsterker de privilegier som de sikret seg under landsfaderen Kim Il-Sung og Kim Jong-il.

Ute på landsbygda fores befolkningen kontinuerlig med idylliske TV-bilder fra «Kims paradis». De får høre om en kjærlig leder som elsker sitt folk og som evner å dekke deres behov, såfremt de lojalt slutter opp om Juche-ideologien. Virkeligheten vi fikk se under vårt besøk var imidlertid en annen. Selv ikke vaktene som var utpekt til å passe på oss tjuefire timer i døgnet, klarte å vende våre blikk fra en hjerteskjærende virkelighet. Underernærte barn, slitne ansikter, frykt og redsel, og intens overvåkning. Traktoren har ennå ikke gjort sitt inntog i landbruket. Kvinner, barn og trekkdyr bærer fortsatt de største byrdene. Den en gang sterke kristne kirke er i dag en usynlig undergrunnskirke.

Regimet holder befolkningen fanget i en hermetisk lukket boks. Verken mennesker eller informasjon slipper ut. Besøkende bevoktes. Befolkningen må for all del ikke få informasjon om verden utenfor! De må heller ikke eksponeres for skadelig regimekritikk. Det utrolige er at de i stor grad lykkes med å bedrive dette narrespillet i vår tids teknologibaserte, globale informasjonsverden.

Statskassen er så godt som skrapt. Det skal noe til å finansiere et angivelig ambisiøst atomprogram og Pyongyang-elitens luksus og overdåd. Gjestearbeidere blir sendt til arbeid i Russland og Kina på slavekontrakter. Brorparten av inntektene overføres statskassen. De sterkt bevoktede arbeiderene får selv beholde noen små slanter. Å flykte blir stadig vanskeligere. Grensene til Kina er sterkt bevoktet. Kineserne er ikke redde for å sende folk tilbake til Kims «faderlige omsorg».

Verdenssamfunnets sanksjoner forsterker isolasjonen. De treffer ikke regimet, men straffer folket. Det er sterkt behov for humanitær hjelp. Folket må ikke bli glemt. Den dagen regimet slår sprekker må et sivilsamfunn stå klart til å utvikle et demokrati. Dette er i dag nærmest fraværende.

Stefanusalliansen har gjennom sine partnere bidratt med nødvendig bistand. Vi vet godt at myndighetene forsøker å holde oss mest mulig borte fra folket. For dem er det viktigst å få æren for alt som eventuelt måtte gå godt, og å befeste sine egen maktposisjon.

Men hva er alternativet?  Jeg tror en oppnår lite ved å isolere diktatoren. En må på ett eller annet vis få ham i tale. Ikke for hans skyld, naturligvis, men for det herjede folkets skyld. For i bakvendtland, der går det aller meste an.

MAGASINET STEFANUS NR.4/JUNI 2016

Kommentarer

  1. Takk for en viktig rapport, Hans Aage.

    SvarSlett
  2. Takk for det. Du har alltid vært samfunnsengasjert, Ingar.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!