Historisk reprise?


Mens Vladmir Putins relasjon til religiøse minoriteter settes under enda sterkere press, er båndene til den ortodokse kirke fortsatt tette.
Stefanusalliansen er snart femti år. I halvparten av vår historie var vi kjent som Misjon bak Jernteppet. Så ble det store omveltninger i Sovjetunionen og i Øst Europa. Jernteppet falt. Vårt formål ble justert og våre geografiske grenser utvidet. 

Det er ingen grunn til å glemme «jernteppeområdene». For historien går gjerne i bølger. Det er ikke nødvendigvis slik at alt utvikles til det bedre og at problemer kommer og forsvinner. De kan like godt gjenoppstå.  Sir Winston Churchill forstod dette. "De som ikke klarer å lære av historien, er dømt til å gjenta den". Vi repeterer oss selv.

Churchill-sitatet aktualiseres i dagens Russland. Vladimir Putins regime beveger seg i totalitær retning. Det er ikke problemfritt å opponere mot den mektige mann. En av Stefanusalliansens venner fra denne regionen gav oss en advarsel da han besøkte Norge for noen år siden. Han hadde selv vært til stede da det sovjetiske flagget ble firet på «Den røde plass» og erstattet med det russiske. «Det var et mektig øyeblikk», fortalte han, med en liten tåre i øyekroken: «Men tro ikke at den mektige løven er død. Den sover; med det ene øyet åpent!»

Vladimir Putin er utvilsomt våken. Det kan også historikeren Bjørn Nistad bekrefte. Han skrev nylig en lesverdig politisk biografi om «Russlands redningsmann» (Vidarforlaget, 2016). Nistad er godt orientert; for noen av oss i overkant positiv til Putin. Samtidig har han rett i at noen av alternativene til Putin kunne ha vært langt verre. Den tidligere stormakt, Sovjetunionen, ble ikke møtt med en utstrakt hånd, men ble på mange måter overlatt til seg selv. Krenkede russere satt igjen med et hav av sosiale og politiske utfordringer. Den nasjonale selvfølelse var på et minimumsnivå.

I dette landskapet trer «macho-mannen» Putin fram; en selvbevisst taktiker med gode forbindelser og som vet å sno seg rundt i et krevende farvann. Landets utfordringer er fortsatt enorme, og Putin har sine fiender. Samtidig makter han i stor grad å skape god oppslutning om en nasjonalistisk agenda.

Putin trenger venner. Han må, i likhet med andre, forholde seg til terrorutfordringen. I lang tid har han for eksempel måttet kjempe mot millitante muslimske separatistgrupper i Kaukasus-området. At Russland nå har vedtatt en terrorlov om datalagring og strengere straffer for en rekke terrorrelaterte forbrytelser, kan virke fornuftig. Like fornuftig er det ikke at han samtidig begrenser trosfriheten.

Den nye loven reduserer nemlig mulighetene til misjon. Dette er problematisk. For knebling av misjon representerer ikke bare en generell knebling av ytringsfriheten, men også en knebling av trosutøvelsen. Misjon handler om retten til å utøve og å gi uttrykk for sin tro.

Misjon defineres her som religionsutøvelse som foregår andre steder enn i registrerte gudshus, på godkjente gravplasser og ved religiøse skoler. Utenlandsk misjon knebles, og økonomisk støtte til religiøs virksomhet i Russland umuliggjøres. Minoritetsgrupper, som for eksempel protestantiske kirker, rammes særdeles hardt. Den historiske russisk-ortodokse kirken kommer ikke uventet best ut i det nye regnestykket. Denne kirken har overlevd kommunisttiden og er fortsatt en del av «folkesjelen». Den bidrar indirekte til Putins nasjonsbyggingsprosjekt og får visse privilegier i gjenytelse. Kirken bindes opp til statsmakten og bidrar også til marginalisering av annerledes tenkende og troende.

Historien repeterer seg selv. Misjon bak jernteppet er kanskje ikke helt passé? 
 
MAGASINET STEFANUS NR.5/HØST 2016

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!