Lekmannslinjens fremtid


Illustrasjonsfoto: Lekmannsbevegelsen var en selvstendig kirkelig tverrstruktur
 
Jeg har ikke til hensikt å videreføre en lang kirkepolitisk debatt med Johannes Kleppa. Kleppa er en rakrygget, prinsipiell pressemann som jeg ofte er enig med, men som jeg også har opplevd saklig og ryddig de gangene vi har vært uenige. Hans innlegg av 21.09. representerer ikke noe nytt i så måte.

Kleppa kjenner utvilsomt Indremisjonsforbundet bedre enn meg. Å beskrive situasjonen i ImF var for øvrig heller ikke hovedpoenget i min kronikk av 12.09. Godtfred Eriksens utmelding av ImF ble utelukkende brukt som et eksempel på hva som «kan» skje i flere misjonsorganisasjoner om kirkepolitiske veivalg profileres på bekostning av organisasjonenes primæroppdrag. Jeg har, i likhet med Kleppa, heller ikke noe vondt å si om Odd Asbjørn Nybø, som jeg for øvrig ikke kjenner personlig. At Nybø ble valgt av kirkepolitiske grunner, ser jeg likevel ikke bort fra. Om det skulle være slik, vil det i seg selv være et sterkt kirkepolitisk signal.

Poenget med artikkelen var å redegjøre for historien bak organisasjonstankens gjennombrudd, formål og utvikling. Det har i kristen-Norge alltid vært en forskjell på en «kirke» og «organisasjon», selv om forskjellen har vært forstått og praktisert noe ulikt. Jeg tror organisasjonstanken har vært til stor velsignelse. Det er god dokumentasjon på de selvstendige tverrstrukturenes effektivitet og hensiktsmessighet i misjon og evangelisering. Misjonsforskeren Ralph Winther underviste en hel generasjon internasjonale misjonsledere om dette da han redegjorde for forskjellen på «Modalities» og «Sodalities» i misjonsstrategien.

Mitt anliggende er at vi nå står overfor et veivalg som kan rokke sterkt ved organisasjonenes selvforståelse og identitet. Hva er deres primære oppdrag når alt kommer til stykke? Selv om organisasjonene i prinsippet stiller sine «medlemmer» fritt med hensyn til spørsmålet om eget kirkemedlemskap, oppstår det en uheldig dynamikk når frontene blir sterke og retorikken skjerpes. Kleppa har helt rett i at han kjenner Indremisjonsforbundet bedre enn meg. Jeg har likevel mange års erfaring fra Misjonssambandet (NLM) og kjenner også godt til det øvrige organisasjons- og kirkeliv. Jeg kan fortelle at jeg kjenner mange varmhjertede misjonsvenner som ikke lenger orker å være med i NLM. Ikke fordi de har skiftet teologi eller er mindre opptatt av misjon enn tidligere, men fordi de opplever en kirkepolitisk ensretting av organisasjonen. Når dét er sagt, har Kleppa naturligvis rett i at det som oppleves som «sprengstoff» for noen kan være en «magnet» for andre.

Kleppa er langt på vei enig i min historiske analyse, men mener jeg har lite å si om hva en bør gjøre i fremtiden. Til det vil jeg kort si følgende: Jeg er ikke uenig i hans beskrivelse av «alvoret i situasjonen», men vil påpeke at leger ikke sjelden gir ulik medisin etter å ha stilt mer eller mindre samme diagnose. Noen vil hevde at det er behov for enda flere frikirker i tillegg til dem vi har. Selv tror jeg ikke det. Jeg tror heller ikke at en omforming av eksisterende organisasjoner til «Excel-kirker» (registre) eller trossamfunn er en farbar vei. Om det på et eller annet tidspunkt likevel skulle bli behov for en ny frikirke, ville jeg heller anbefale enkeltpersoner med bakgrunn i organisasjonene om selv å gå sammen om å etablere en ny slagkraftig frikirke, men da uavhengig av organisasjonslinjen. Den velprøvde organisasjonslinjen, «lekmannslina», må nemlig ikke miste sin tverrstrukturelle slagkraft! Den nåværende kirkesituasjonen reiser en hel rekke spørsmål, ikke bare dogmatiske, men også kompliserte etiske og strategiske. Er det virkelig slik at vi nå skal oppfordre gode evangeliske prester til å forlate sin «hjord»? Skal vi be disse prestene bygge sine egne små ghettoer med begrenset berøringsflate til det store folkelivet?

Den selvstendige lekmannslinja har betydd mye for norsk misjon. Den har også betydd mye for Den norske kirke. Uten misjonsfolkets innsats hadde det som mange nå beskriver som ille, vært betraktelig verre. Mange prester priser seg lykkelige over lekfolkets drahjelp og støtte.
FØRST PUBLISERT I AVISEN DAGEN 23.09.2016. ARTIKKELEN ER EN RESPONS PÅ JOHANNES KLEPPAS KOMMENTAR 21.09 TIL MIN KRONIKK 12.09.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas