Sterkere sammen


Hvordan kirken utvikler seg vet vi ikke, men det vi i hvert fall vet, er at Guds globale menighet står sterkest sammen.
«Vi bygger for mange murer og ikke nok broer», skal Isaac Newton ha sagt.  Selv om Newton - en av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere – døde for snart tre hundre år siden, er verden på mange måter uendret. Folk går til krig mot hverandre. Nyhetsbildet preges av vold, terror, forfølgelse, hat og drap. Det er for mange murer og for få broer.

Trosfrihet er noe vi i vår del av verden ofte tar for gitt. Men bør vi det? «Du vet ikke hva du har, før det blir tatt fra deg», er det blitt sagt. Dette er sant. Også hva trosfriheten angår. Vår norske grunnlov av 1814 var heller ikke enestående på alle punkter. «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget», stod det i den opprinnelige §2.  Det tok atskillige år før denne grusomme paragrafen ble fjernet. Konventikkelplakaten, som ble innført av den dansk-norske konge Christian VI i 1741, og som forbød lekpredikanter å avholde kristne møter og samlinger uten sokneprestens godkjennelse, ble heller ikke fjernet før i 1842. Først da kunne man snakke om forsamlingsfrihet i landet vårt. I mellomtiden var lekpredikant og samfunnsgründer Hans Nielsen Hauge arrestert flere ganger og fengslet for trosfrihetens skyld. Uten Hauges kamp – ja, ulydighet – hadde mangt og mye sett annerledes ut i landet vårt. Han hadde skjønt alvoret i Skriftens ord: «En skal lyde Gud mer enn mennesker» (Apgj. 5,29).

Løfter vi blikket utover vår hjemlige arena, ser vi at trosfriheten fortsatt er sterkt begrenset mange steder i verden. Som kristen kirke har vi et ansvar for å gjøre noe med dette. Men vår kamp er ikke først og fremst en politisk kamp, men en åndelig kamp som utkjempes med åndelige våpen. «Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen» (Gal 6,10).

Vår kamp for den lidende kirke er også på mange måter en kamp for oss selv.  «Hvis ett lem lider, så lider alle de andre lemmene også, og hvis ett lem æres, så blir også andre glade» (1 Kor 12,26). Vi kjemper ikke bare for den lidende kirkes overlevelse og liv, men kjemper like mye en kamp for at vi selv skal stå fast i troen. Min egen erfaring er at jeg selv er blitt beriket av de forfulgtes eksempel og vitnesbyrd. Jeg blir styrket i liv, tro og tjeneste.

I overgangsperioden fra kommunismens tidsalder til kommunismens fall (17.mars 1989), skrev en russisk kristen følgende i et brev til en norsk misjonsleder:

            «Jeg er lykkelig over å være hjemme, og jeg er glad for at jeg kan ta imot
            venner fra Vest i i hjemmet hos foreldrene mine. At dette er mulig, kunne
            knapt noen av oss forestille seg for noen år siden. Jeg tror at vi i disse tider
            trenger hverandre på en særlig måte. Det vil si de kristne i Øst og de kristne
            i Vest kam vise verden hva Kirken er, selv om vi ikke alltid kan hjelpe
            hverandre. Jeg taler her om den ene og udelte kristne kirke. Jeg vet om de
            skiller som finnes historisk og teologisk, men det viktigste er det som
            binder oss sammen. Det merker ethvert menneske, det med kjærlighet som
            spirer ut av troen.».

 

Forfølgelsen er sterk mange steder. Vi har en kamp å kjempe for trossøsken i Midtøsten, på Afrikas Horn, i «det tyrkiske beltet», i Sørøst-Asia og på Koreahalvøya, for å nevne noen områder. De kristne i disse områdene er innforstått med omkostningene som alltid vil følge med det å være en Jesu disippel (2.Tim 3,12). Likevel stråler de av begeistring når de forteller hva Jesus betyr for dem. Ja, de stråler så mye at de heller ikke kan la være å fortelle om det de har sett og hørt (Apgj.4,20).

 

 «Jeg trodde jeg var alene og at alle hadde glemt meg», sa min koreanske venn som hadde sittet fengslet for sin tros skyld. «Men så fikk jeg erfare at Jesus var der sammen med meg der inne i cella. Jeg var ikke ensom. Han var der. Så fikk jeg trang til å gjøre noe for mine medfanger. Jeg delte mat med dem, og jeg begynte å vaske deres føtter, ja også fangevokternes føtter. De skjønte ikke hva dette var. De skjønte ikke at de der og da fikk erfare noe av den kjærlighet Kristus hadde gitt meg».

 

Vil du være med på hjelpe dine søsken i troen? Det er mange måter du kan gjøre det på. Du kan be for dem. Du kan holde deg orientert om hvordan de har det. Du kan tale deres sak overfor myndigheter og beslutningstakere. Du kan støtte prosjekter blant forfulgte kristne. Det er mye du kan gjøre. Først og fremst vil du oppleve at du får mer enn det du gir.

 

De trenger oss, og vi trenger dem! Vi trenger å holde oss våkne! Vi lever i en urolig tid. Mye tyder på at det blir stadig vanskeligere å være kristen i Norge også. Om det er større åpenhet for åndelige spørsmål enn på lenge, blir det stadig verre å stå frem med markante synspunkter på klassisk tro og etikk som måtte gå på tvers av folkemening og gallupmoral. Vi vil oppleve behov for åndelig fellesskap i våre nabolag, og vi trenger frimodige trossøsken fra andre himmelstrøk som oppmuntrer oss på samme måte som vi forhåpentligvis oppmuntrer dem.


Historien går ikke alltid i riktig retning. Ei heller alltid i gal retning. Den kan svinge fram og tilbake. En av mine kontakter i det tidligere Sovjetunionen gav meg en advarsel da han besøkte Norge for noen år siden. Han hadde selv vært til stede den dagen da det sovjetiske flagget ble senket på «Den røde plass» og erstattet med det russiske. – «Det var et mektig øyeblikk», kunne han fortelle, og med en liten tåre i øyekroken. – «Men tro ikke at den mektige løven er død, advarte han. – «Den sover, men med det ene øyet åpent!» De hadde fått oppleve noen år med frihet. Nå var det igjen skyer i horisonten.

Hvordan utviklingen vil bli i Norge, vet vi ikke sikkert. Kanskje vil situasjonen bli bedre enn fryktet? Det vi i hvert fall vet, er at Guds globale menighet står sterkest sammen.

FØRST PUBLISERT I «UNDERVEIS» – KIRKEBLAD FOR DET EVANGELISK-LUTHERSKE KIRKESAMFUNN 3-2016, s.14-15.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!