Sammen med de forfulgte


Illustrasjonsfoto: Samarbeid handler om brobygging og gjensidighet

Stefanusalliansen har helt fra starten av arbeidet for den forfulgte kirke. Det vil vi fortsette med. Det er likevel ikke hele sannheten. Vi arbeider ikke bare for den forfulgte kirke, men sammen med den.

Vi er opptatt av gjensidighet i vårt internasjonale arbeid. Vi ønsker ikke å dominere.  Vi vil heller ikke være passive og fjerne «sjekkutskrivere» uten hjerte og engasjement.  Vi ønsker å involvere oss i hverandres liv.

Gjensidighet innebærer avhengighet av hverandre. Når det kommer til stykket, opplever vi ofte å stå både på mottakersiden og giversiden. Den lidende kirke har minst like mye å tilføre oss som vi har å tilføre den.

Vår relasjon avhenger ikke av størrelsen på økonomisk støtte. Heller ikke av graden av fysisk tilstedeværelse. Aller viktigst er hva vi gir hverandre. Et samarbeid er heller ikke statisk, men dynamisk. Dypest sett handler det ikke om penger og prosjekter, men om relasjoner. Mellom mennesker, og med Gud.

Vi betrakter oss selv som brobyggere. Vi bygger bro mellom den norske kristenhet og den lidende kirke. Deres eksistens, identitet, behov og misjon ligger oss på hjertet:

Eksistens. Mange steder er den kristne kirke utrydningstruet. Det handler derfor i stor grad om å overleve.

Identitet. Flere steder trues retten til å kristen minoritet. Majoriteten mener at minoriteten burde tenke, handle og tro annerledes.

Behov.  Det kan være åndelige, materielle, humanitære, juridiske eller andre behov. Disse vil vi bidra til å møte. Ofte kjemper vi en trosfrihetskamp på vegne av de forfulgte. Vi er «de stemmeløses røst».

Misjon. Dypest sett handler det om retten til å leve ut sin tro i ord og handling. Tankefrihet, samvittighetsfrihet, trosfrihet, trosutøvelse og retten til å drive misjon, henger sammen. Det er deler av et større oppdrag.

Det bygges også en bro den andre veien, mellom dem og oss. Gjennom møtepunkter med den forfulgte kirke styrkes vi i liv, tro og tjeneste.  To eksempler:

De fleste som var møtt frem i Bekkelaget menighet ble sterkt berørt da vår koreanske venn delte sine fengselserfaringer. En bibel var blitt smuglet inn i fengslet, og han leste i den dag og natt.  «Jeg trodde jeg var alene og at alle hadde glemt meg, men så fikk jeg gjennom bibellesningen erfare at Jesus var der sammen med meg der inne i cella. Jeg var ikke ensom. Han var der. Så fikk jeg trang til å gjøre noe for mine medfanger. Jeg delte mat med dem, og jeg begynte å vaske deres føtter, ja også fangevokternes føtter. De skjønte ikke hva dette var. De skjønte ikke at de der og da fikk erfare noe av den kjærlighet Kristus hadde gitt meg». 

Vår venn Eyvind Skeie skriver nå bok om den egyptiske biskop Thomas. Om alt går som det skal, vil den utgis i forbindelse med femtiårsjubileet neste år. Eyvind har lettet på sløret og latt meg se små biter av det spennende intervjumaterialet han jobber med. Det som slår meg når jeg leser dette, er nettopp gjensidigheten. Gjennom møtet med vismannen fra Anafora – oasen i ørkenen-  henter vi lærdom av et trosfellesskap med røtter i urkirken. Akkurat det trenger vårt relativistiske, postmoderne norske samfunn.

Sammen med uttrykker vårt ønske om gjensidighet.

LEDER I MAGASINET STEFANUS NR.6/HØST 2016

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

I disse valgkamptider

Ibsen og Judas