Troens kontinuitet

Illustrasjonsfoto: "Stafettpinnen" overgis fra slekt til slekt. Er vi gode kontinuitetsbærere?

Som kristne befinner vi oss i en konstant spenning mellom det tidsbestemte og det tidløse.
 
Allehelgensdag er viktig. På denne dagen minnes vi dem som gikk foran, og vi oppfordres til å ta lærdom av hva de gav oss.  Vi blir også minnet på vår egen forgjengelighet.

Min mor gikk bort i mai. Far døde for flere år siden. Begge stred de den gode strid, fullførte løpet, og bevarte troen. De etterlot seg et godt eksempel. Jeg henter styrke og rettledning ved å tenke på deres tro og liv.  Jeg henter også stor styrke fra mye av den åndelige arven jeg fikk overlevert av eldre kristne ledere, enten ved personlige møtepunkter eller i litteraturen.

Som kristne befinner vi oss i en konstant spenning mellom det tidsbestemte og det tidløse. Jeg har alltid vært opptatt av å formulere kristen tro i møte med egen kultur og dagsaktuelle utfordringer. Troen må «treffe» mennesker der de er. Samtidig kan ikke samtidskulturen sette standarden for god og rett teologi.  Det tidløse fanges ikke opp av meningsmålinger. De fleste spørsmål er heller ikke nye. Tidligere generasjoner basket ofte med det samme som oss, og deres svar er minst like viktige å lytte til som våre egne. Mest av alt bør vi lytte til hva Skriften har å si oss.

Narsissismen preger vår kultur. Mange er svært markedsorienterte og politisk korrekte. De bruker tid og krefter på å søke bekreftelse på og å styrke egen popularitet. De skryter hemningsløst av seg selv, sine ferdigheter og sine relasjoner, og det er ingen grenser for hvor flotte, attraktive og uunnværlige de er. Mantraet er hele veien oppmerksomhet, oppmerksomhet, oppmerksomhet.

Neofili er et annet fenomen (neos= ung eller ny). Det unge, nye, hippe, kule, friske og moderne, foretrekkes. Respekten for erfaring, dybde, visdom, «senioritet» og de lange linjer, er svak. De som har bikket femti stemples fort som gammeldagse, inkompetente, sure, grinete og utgått på dato. Intet arbeidsmarked er mer aldersdiskriminerende enn det norske.

Relativistismen er også fremtredende. Kulhet, bekvemmelighet og komfort ser ut til å være viktigere enn hva som er sant.  Båten blir til mens man ror. Få vet hvor man skal, og enda mindre hvorfor.

Alle disse kulturtrekkene preger også våre menigheter og forsamlinger. Mer enn vi tror. Folk spør etter hva som fungerer, ja, helst hva som «funker for meg».  Man oppsøker stadig sjeldnere kildene, det varige. Egen erfaring tillegges stor vekt. Kristentroens kontinuitet og bærekraft derimot, vies mindre oppmerksomhet.

Jeg møter stadig den forfulgte kirke. Kontrasten til vår norske virkelighet er stor. Om mange av disse kirkene kjenner seg kuet, har de likevel stor styrke. Styrken er ikke hentet fra omgivelsene, som vil dem til livs, men fra «noe» som ble formidlet fra slekt til slekt. Langsomhet, dybde og fokus verdsettes høyere enn hastighet, overflatiskhet og bekvemmelighet. Troens grunnlag og kontinuitet er tydeligvis noe å leve på, kjempe for og å møte døden med.

FØRST PUBLISERT I AVISEN DAGEN, 14. NOVEMBER 2016.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Baby på flukt

Jul… men ikke som før!